Sangbloggen til Leif Haugen

Det er alt langt på natten.

Salmen er skrevet av den tyske forfatteren og salmedikteren Jochen Klepper i 1938. Den er oversatt til nynorsk av Bjarne Norheim i 1963 og vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 22 med fem strofer. Teksten ble revidert i 1983 i forbindelse med utgivelsen av ny norsk salmebok i 1985. Tittelen på nynorsksalmen er Det langt på natt mun vera, men den tysk originalsalmen heter Die Nacht ist vorgedrungen. Salmen ble oversatt til bokmål av Eiving Skeie i 2005 og fikk tittelen Det er alt langt på natten.

Vi siterer strofe en på nynorsk (NoS):

Det langt på natt mun vera,
og stilt mot dag det går.
Vår lov vi fram vil bera
til morgonstjerna klår.
Den som ved natt har gråte,
må trøystig syngje med!
Til djupet i vår gåte
skin morgonstjerna ned.

Jochen Klepper ble født i Beuthen ved Oder 22. mars 1903. Han var sønn av en luthersk prest i Schlesien. Jochen Klepper begynte å studere teologi, men gikk over til journalistikk. Etter endt studium, ble han medarbeider i den religiøse avdelingen i kringkastingen i Breslau. Han skrev også historiske romaner og hans diktning er gjennomsyret av hans dype protestantiske tro. I 1931 giftet han seg med en jødisk kvinne og ble i 1933 sparket fra sitt arbeid i Berliner Funk på grunn av dette.

Vi siterer strofe en på engelsk:

The night will soon be ending;
The dawn cannot be far.
Let songs of praise ascending
Now greet the Morning Star!
All you whom darkness frightens
With guilt or grief or pain,
God?s radiant Star now brightens
And bids you sing again.

Jochen Klepper var både journalist og historiker. Men "det var den kristelege romanen og salmediktinga som tok det meste av hans tid", skriver Aanestad. Jochen Klepper slo igjennom som forfatter allerede i 1930 med Der Kahn der fröhlichten Leute og i 1937 kom Der Fater som var en historisk roman i to bind om Wilhelm I av Preussen. Han begynte på en tredje roman med emne fra reformasjonstiden, men fikk den aldri ferdig.

Vi siterer strofe en på tysk:

Die Nacht ist vorgedrungen,
der Tag ist nicht mehr fern.
So sei nun Lob gesungen
dem hellen Morgenstern.
Auch wer zur Nacht geweinet,
der stimme froh mit ein.
Der Morgenstern bescheinet
auch deine Angst und Pein.

Salmen er skrevet i Berlin etter Krystallnatten i 1938. Det går mørke skyer over Tyskland. Etter at
Jochen Klepper ble oppsagt i tysk radio i 1933, fikk han seg en free-lance stilling som journalist. Det gikk heller ikke lenge før han mistet denne jobben. I september 1935 ble han sparket fra sin stilling i Ullstein Publishing House fordi han var gift med en jødisk kvinne. I salmen Die Nacht ist vorgedrungen, som ble skrevet tre år senere, skriver Jochen Klepper om den mørke natten, men han øyner fremdeles håp. Han løfter blikket mot morgenstjernen. Natten er snart over. Dagens lys er nær. Dypest sett peker han på Jesus selv. I Bibelens siste kapittel leser vi: "Jeg, Jesus, har sendt min engel for å vitne om dette for dere i menighetene. Jeg er Davids rotskudd og ætt, den klare morgenstjerne.» Ånden og bruden sier: «Kom!» Og den som hører det, skal si: «Kom!» Den som tørster, skal komme, og den som vil, skal få livets vann uten betaling." Jesus kom med lys og varme til en mørk og kald verden.

Vi siterer strofe en på bokmål:

Det er alt langt på natten
og dagens lys er nær.
Løft blikket opp fra jorden
dit morgenstjernen er.
Snart er din smerte over.
Tørk tåren av ditt kinn.
Guds nåde har berørt deg
i stjernens milde skinn.

Jochen Kleppers mørke livsskjebne kaster lys over salmen Det langt på natt mun vera for oss. I 1929 møtte han Johanna Stein. Hun var enke og arving til et motehus i Nuremberg. Johanna hadde leiet ut et rom til Klepper i hennes romslige villa. Det var slik de ble kjent. Paret hadde felles interesser både i moter og i radioarbeid. Johanna var en assimilert jøde og det var vanlig på denne tiden. De giftet seg i en sivil seremoni i 1931 og flyttet til Berlin. Johanna Stein hadde to døtre, Brigitte og Renate, fra tidligere ekteskap. I 1932 begynte Klepper å skrive i dagboken og det er denne som gir oss innblikk i slutten av hans liv. Jochen Klepper døde i Berlin 11. desember 1942.

Vi siterer strofe to:

The One whom angels tended
Comes near, a child, to serve;
Thus God, the judge offended,
Bears all our sins deserve.
The guilty need not cower
For God has reconciled
Through His redemptive power
All those who trust this child.

Da nasjonalsosialistene kom til makten i Tyskland i 1933, ble Kleppers sosiale og private liv forandret for alltid. Men det faktum at han hadde vært medlem av det sosialdemokratiske partiet og samtidig var gift med en jøde, førte til at kan ikke kunne gjøre noen karriere i det statlige medier. Selv de privateide forlag følte seg tvunget til å la Klepper gå etter en tid. Han ble nektet å publisere noe fordi han levde i et blandet ekteskap med en jødisk kvinne.

Vi siterer strofe tre:

The earth in sure rotation
Will soon bring morning bright,
So run where God?s salvation
Glows in a stable?s light.
As old as sin?s perversion
Is mercy?s vast design:
God brings a new creation-
This child its seal and sign.

Men hovedsakelig på grunn av hans verk om Friedrich Wilhelm I av Preussen, fikk Klepper innvilget et unntak som tillot ham å jobbe som free-lance skribent og dikter. Denne romanserien var meget populær blant høytstående offiserer. Også en samling av åndelige dikt, Kyrie, traff et bredt publikum hjemme. Her finner vi blant annet adventsalmen Det langt på natt mun vera. Til mange av diktene ble det satt musikk av unge komponister i årene etter. De brukes i tyske protestantiske kirker til denne dag. Johanna bad om å bli døpt i 1938 og Renate fulgte henne i 1940. Birgitte tok en annen vei. Hun emigrerte til England via Sverige mens det fremdeles var en mulighet.

Vi siterer strofe fire:

Yet nights will bring their sadness
And rob our hearts of peace,
And sin in all its madness
Around us may increase.
But now one Star is beaming
Whose rays have pierced the night:
God comes for our redeeming
From sin?s oppressive might.

Det blir ofte glemt at motstanden mot Hitler blant kristne i Tyskland, protestantiske og katolske, tok mange former. Klepper tilhørte den nasjonale konservative lutherske leiren, men han hadde ingen sympati med den nazistøttede tyske kirken. Men det var mulig en blanding av patriotisme og et forsøk på å forbedre situasjonen for kona og datteren Renate som førte til at Klepper lot seg verve i hæren i 1940. Han deltok blant annet i kampanjen på Balkan og i begynnelsen av felttoget mot Sovjetunionen. Men høsten 1941 ble han utskrevet og funnet uskikket fordi han knyttet til en jøde.

Vi siterer strofe fem:

God dwells with us in darkness
And makes the night as day;
Yet we resist the brightness
And turn from God away.
But grace does not forsake us,
However far we run.
God claims us still as children
Through Mary?s infant son.

Klepper og hans familie skjønte nok for sent at dørene var lukket rundt dem for godt. Han hadde håpet på at Renata og Johanna skulle få forlate Tyskland etter at Sverige overraskende hadde åpnet sine grenser til emigranter. Klepper bestemte seg for at hvis bare hans kone og datter var trygge, for eksempel i Sverige, kunne han utholde alt som Gud måtte sende. Men etter et møte med SS general Adolf Eichmann 9. desember 1942, synes alt håp å være ute. De tenker svært reelt på muligheten for deportasjon til en tysk konsentrasjonsleir. Men han kan ikke utholde tanken på at konen og datteren skulle gasses i hjel i leirene. Klepper betror seg til sin dagbok og forhandler med Gud. Men han ble også styrket av Luther-salmen Vår Gud han er så fast en borg: Likevel så vet Gud at jeg ikke tåler å la Johanna og barnet gå inn i den grusomste og mest brutale av alle deportasjoner. Han vet at jeg ikke kan love ham dette slik som Luther: "Og om vårt liv de tar / og røver alt vi har / la fare hen, la gå / Mer kan de ikke få / Guds rike vi beholder." Møtet med Eichmann gikk ikke som Klepper hadde håpet. Det siste ordet i dagboken er fra 10. desember 1942 er: "Nå dør vi ? akk, også dette er i Guds hender. I kveld går vi sammen inn i døden. Over oss står i de siste timene bildet av den velsignede Kristus som kjemper for oss. I hans øyne, ender våre liv". De tre ble funnet omkommet på kjøkkengulvet dagen etter.

Vi siterer siste strofen på tysk:

Gott will im Dunkel wohnen
und hat es doch erhellt.
Als wollte er belohnen,
so richtet er die Welt.
Der sich den Erdkreis baute,
der läßt den Sünder nicht.
Wer hier dem Sohn vertraute,
kommt dort aus dem Gericht.

Leif Haugen. Bergen, 22. janaur 2010

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)

Aanestad (1965), bd 2, sp. 60-61
Aasmundtveit (1995), s. 160

Jochen Klepper på tysk Wikipedia
Jochen Klepper på engelsk Wikipedia

Mitt hjerte alltid vanker i Jesus føderom.

Salmen er skrevet av Hans Adolph Brorson i 1732. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 45 og i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 122. I begge salmebøkene siteres salmen med åtte strofer. Landstads Kirkesalmebog har salmen som nummer 143 med ti strofer. Her og i LR står salmen plassert under "1. juledag", mens vi i NoS finner den under kapitteloverskriften "Jul". Salmen har opprinnelig 11 strofer.

Vi siterer strofe en (NoS):

Mitt hjerte alltid vanker
i Jesu føderom,
der samles mine tanker
som i sin hovedsum.
Der er min lengsel hjemme,
der har min tro sin skatt;
jeg kan deg aldri glemme,
velsignet julenatt!

H. A. Brorson var sterkt preget av pietismen. Han var en dansk dikter og prest som levde fra 1694-1764. Salmen Mitt hjerte alltid vanker ble gitt ut i det lille heftet Nogle Jule-Psalmer. Dette var H. A. Brorsons debut som forfatter. Han regnes som en av de store i dansk litteratur. Brorson unnlot bevisst å bruke fremmedord og det er flere som mener at han på den måten også har betydd mye for det danske språket.

Vi siterer strofe to (NoS):

Den mørke stall skal være
mitt hjertes frydeslott,
der kan jeg daglig lære
å glemme verdens spott.
Der kan med takk jeg finne
hvori min ros består,
når Jesu krybbes minne
meg rett til hjerte går.

Salmen Mitt hjerte alltid vanker er en julesalme. Den handler altså om Jesu fødsel. Brorson fokuserer spesielt på at Jesus ble født inn i en fattig verden. Stall og krybbe understreker dette. En skulle forventet at en himmelsk konge ville ble født i et slott og at jordens konger skulle komme å tilbe barnet. Brorson er blitt kalt "julens dikter". Ingen har trolig sett dypere inn i julemysteriet enn ham. Salmen bør tolkes i lys av dette. Diktets virkemilder understreker salmens budskap. Men et poeng er at dikteren ikke står fritt i en salme. Han følger innholdet i Bibelen og omdikter eller omskriver det han finner der. Salmen understreker derfor Bibelens budskap.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Men under uten like,
hvor kan jeg vel forstå
at Gud av himmerike
i stallen ligge må!
At himlens fryd og ære,
det levende Guds ord
skal så foraktet være
på denne arme jord!

Rent historisk kan det kanskje også forsvares at salmen fokuserer på julens egentlige budskap. Salmene til Brorson var blant annet skrevet som en reasjon på datidens løsslupne julefeiringer. Brorsons julesalmer var "ment som et angrep på uverdig julefeiring og som et alternativ til verdslige juleviser." (Elseth)

Vi siterer strofe fire (NoS):

Hvi skulle herresale
ei smykket for deg stå?
Du hadde å befale
alt hva du pekte på.
Hvi lot du deg ei svøpe
i lyset som et bånd,
og jordens konger løpe
å kysse på din hånd?

Julen handler om at Gud ble menneske. Det er inkarnasjonens store mysterium. Forfatteren undrer seg over hvordan det gikk til Jesus ble født inn i vår verden i så ringe og fattige omgivelser (stall og krybbe): "Men under uten like / hvor kan jeg vel forstå / at Gud i himmerike / i stallen ligge må!" Temaet er understreket ved at det er satt opp en rekke kontraster slik som stall og slott, strå/høy og silkedyne.

Vi siterer strofe fem (NoS):

Hvi lot du ei utspenne
en himmel til ditt telt
og stjernefakler brenne,
å store himmelhelt?
Hvi lot du frem ei lyne
en mektig englevakt,
som deg i silkedyne
så prektig burde lagt?

Jesu liv på jorden blir i strofe fem sammenlignet med kongelige aspekter og kosmiske krefter som himmeltelt, stjernefakler, himmelhelt, englevakt og silkedyne. Ikke noe av dette ble Jesus til del. Hans tilværelse var fattig. Selv spurven, svalen og løven i strofe seks finner lettere ly for natten enn ham. Stallen som Jesus var født i, var ikke hans egen. Han måtte skjule seg i andres "stall og strå".

Vi siterer strofe seks (NoS):

En spurv har dog sitt rede
og sikre hvilebo,
en svale må ei bede
om nattely og ro,
en løve vet sin hule
hvor den kan hvile få ?
skal da min Gud sig skjule
i andres stall og strå?

Mitt hjerte alltid vanker hører med til de såkalte meditisjonssalmene, skriver Elseth. Den er i slekt med kjente middelaldersalmer som O hode, høyt forhånet og Naglet til et kors på jorden. "De er skapt av en tradisjon der undringen og meditasjonen over dype saker er en forutsetning for opplevelsen av mysteriet", skriver han videre. Og vi vil legge til at salmen er et mektig kunstverk om julen og julens mysterium som skjedde julenatt for over 2000 år siden. I de to siste strofene understrekes det personlige aspektet. I strofe syv lukkes Jesus inn i mitt hjerte og sinn. Jeg blir ett med ham i troen.

Vi siterer strofe syv (NoS):

Akk, kom jeg opp vil lukke,
mitt hjerte og mitt sinn
og full av lengsel sukke:
Kom, Jesus, dog herinn!
Det er ei fremmed bolig,
du har den selv jo kjøpt,
så skal du blive trolig
her i mitt hjerte svøpt.

I den siste strofen er det lovsangen og hyllesten til Jesus som står i fokus. Ikke minst så understreker palmegrenene dette aspektet. De står som symbol for hyllest av en konge. Det ble ropt hosianna og viftet med palmegrener mot Jesus da han red inn i Jerusalem på palmesøndag. Med dette var ringen sluttet. Jesus skulle fullføre sin gjerning her på denne jorden. Brorson prøver å få frem inkarnasjonens store mysterium som ikke kan forstås med tanken. Jesus er på samme tid sann Gud og sant menneske. Han som skal dømme denne verden, har ikke noe han kan hvile sitt hode på, bare en krybbe i en fattig stall. Det er bakgrunnen for lovsangen i de to siste strofene. Da blir ikke julen sentimental. Den blir sentral i min tro.

Vi siterer strofe åtte (NoS):

Jeg gjerne palmegrene,
vil om din krybbe strø,
for deg, for deg alene
jeg leve vil og dø.
Kom, la min sjel dog finne
sin rette gledes stund,
at du er født herinne
i hjertets dype grunn!

Leif Haugen. Bergen, 10. desember 2009

Kilder:

Elseth (1994), s. 22-24
Rynning (1967), s. 196
Salmelid (1997), s. 276-277
Aanestad (1965), bd. 2, sp. 409-410

Egil Elseth: Hans Adolph Brorson. Pietisten og poeten (1985)
Steffen Arndal: H. A. Brorsons liv og salmediktning (1994)

Hans Adolph Brorson på Wikipedia
Salmen Mitt hjerte alltid vanker på Wikipedia

Til himlene rekker din miskunnhet, Gud.

Salmen er skrevet av den danske forfatteren og salmedikteren B.S.Ingemann i 1845. Melodien er av den danske komponisten Johan Peter Hartmann fra 1852. Vi finner salmen i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 307 med fire strofer. Den står plassert under kapitteloverskriften "Guds omsorg". I Dansk Salmebog finner vi salmen som nummer 31. Salmen har fire strofer. Det er små avvik i teksten på norsk i forhold til den danske originalen.
 
Vi siterer strofe en (NoS):

Til himlene rekker din miskunnhet, Gud,
din trofasthet når dine skyer;
din rettferdshånd over bergene ut
er strakt over daler og byer.

Meta lå før døden og led av tuberkulose. På nattbordet hennes lå det en oppslått Bibel. I denne svære tiden var det spesielt ordene fra Salme 36 som var hennes trøst: "Herre, til himmelen rekker din miskunn, din trofasthet når til skyene." (Salme 36, 6). Hun skrev et brev til Ingemann og spurte om han kunne skrive en salme ut fra yndlingsversene hennes i Bibelen. Det ønsket kunne ikke Ingemann avslå. Kort etter kom det et brev til henne med salmen Til himlene rekker din miskunnhet, Gud. Ikke lenge etter døde Meta, men hennes siste ønske var blitt oppfylt.

Vi siterer strofe to (NoS):

Som himlenes favn er din kjærlighet, Gud,
som havenes dyp dine dommer.
Til frelsen fører du sjelene ut
og skapningens sukk ihukommer.

Vi finner en barnlig tillit til Gud i Ingemanns salmer. "Gud oppfattes som en kjærlig far som i sin himmel våker over våre minste skritt. Trygghet og fortrolighet preger forholdet mellom Gud og mennesker". Ingemann kan veksle mellom "det uendelig store og det uendelige små, fra barnlig enkel idyll til bilder av kosmisk storhet", leser vi i en dansk litteraturhistorie. I salmen Deilig er jorden blir det nesten for mye av det gode. Men i salmen Til himlene rekker din miskunnhet, Gud møter vi også Ingemann som sjelesørger med den barnlige og tillitsfulle tro til Gud i alle forhold.

Vi siterer strofe tre (NoS):

Hvor dyrebar er dog din miskunnhet, Gud,
hvor menneskebarnene bygger.
I mulm er kjærlighetsvinger bredt ut,
vi skjuler oss i deres skygger.

Salmen er bygger på Bibelens ord i Salme 36, 6-10: "Herre, til himmelen rekker din miskunn, din trofasthet når til skyene. Din rettferd er som mektige fjell, som det store havdyp er dine dommer. Du berger mennesker og dyr. Herre, hvor dyrebar din miskunn er! I skyggen av dine vinger, Gud, søker menneskebarna ly. De får spise seg mette av det beste i ditt hus, du lar dem drikke av din gledes bekk. For hos deg er livets kilde, i ditt lys ser vi lys." Bildet med den "bevende due" er imidlertid hans eget og er et mesterlig uttrykk for frykten for døden, men samtidig hvilen i Gud. Familien til Beta var meget musikalsk og Ingemann kalte den for "sangfuglfamilien på Fredrikskilde".

Vi siterer strofe fire (NoS):

Du kveger i ørknen den tørstende sjel,
du berger den bevende due.
Hos deg er livets, det evige vell,
og lys i ditt lys skal vi skue.

Leif Haugen. Bergen, 24. november 2009

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)

Salmelid (1997), s. 400
Aanestad (1965), bd 2, sp. 1058-1059

B. S. Ingemann på Danske Salmbog Online

Jesus er mitt håp, min trøst.

Landstad oppgir at salmen er skrevet av Louise Henriette av Brandenburg. Salmen ble første gang publisert i to forskjellige tyske salmebøker i 1653. Den ble oversatt til dansk av Fredrich Rostgaard og trykket opp i hans 34 Udvalde Tydske Psalmer i 1734. Vi finner salmen som nummer 565 i Landstads Kirkesalmebog (LK) med ti strofer og som nummer 638 i Landstads reviderte salmebok (LR) med syv strofer. Salmen står plassert under "23. søndag etter trefoldighet". Vi bruker LR som kilde i meget svakt og forsiktig fornorsket form.

Vi siterer strofe en (LR):

Jesus er mitt håp, min trøst,
Han min Frelser er i live;
Derfor jeg med fryd og lyst
Alltid meg tilfreds vil give,
Hva endog meg dødens stund
Gir for tanker mangelund.

Det er noe usikkert hvem som har skrevet salmen, men både LK og LR oppgir Louise Henriette, kursfyrstinne av Brandenburg som forfatter. Som 19-ring ble hun gift med den tyske kurfyrsten Friendrich Wilhelm av Brandenburg. Men Louise Henriette kom opprinnelig fra Nederland. Hun var datter av prins Henrik av Oranien og var født i Haag, 7. desember 1627. Louise Henriette hadde tysk mor og hollandsk far. Hun omtales også som Louise Henriette av Oranien-Nassau.

Vi siterer strofe to (LR):

Jesus, Krist, Min Frelser sann,
Lever visst, og jeg skal skue
Ham i løftets skjønne land,
Hvorfor skulle jeg da grue?
Han er hoved, jeg er lem,
Han med seg meg fører hjem.

På tysk heter salmen Jesus, meine Zuversicht og den ble bla publisert i Geistliche Lider und Psalmen. Salmen bygger delvis på ordene i Joh 19, 25-27 hvor det første verset lyder slik: "Men jeg vet at min gjeløser lever; og som den siste skal han stå frem på jorden." Og salmen ble bla tatt med i Pontoppidans salmebok fra 1740 og i den Evangelisk-kristelige salmebok fra 1798. Herfra kom den også inn i harpen, Lammers og Landstads salmebøker. Salmen har opprinnelig ti strofer.

Vi siterer strofe tre (LR):

Jeg til ham med håpets bånd
Uoppløselig er bundet;
Inntil enden troens hånd
Fast i hans skal blive funnet,
Så jeg vet, i hjertet glad,
Døden skiller oss ei ad.

På den sosiale området var Louise Henriette en meget foretaksom kvinne. Hun gikk i gang med potetdyrking og hun opprettet flere elementærskoler. Louise Henriette grunnla også det første barnehjemmet i Tyskland, som ga plass til 24 barn. Og om hennes ekteskap skriver Richard George i 1899: "En kvinne med indre fromhet, ekte vennlighet, kvinnelig sødme og skarpt intellekt. For kursfyrsten var hennes råd snart uunnværlig i alle offentlige anliggender. Og de hadde et veldig lykkelig ekteskap, et par som modell for hele landet. Louise Henriette arbeidet utrettelig for å lindre lidelse og helbrede de sårene som krigen hadde rammet landet med. I særdeleshet gjelder det den lille byen Bötzow hvor deres aktivitet har kommet innbyggerne til gode, og hvor minnet om Louise Henriette har overlevd til i dag som en velsignet minne."

Vi siterer strofe fire (LR):

Jeg er kjød og ganske visst
Må til støv og aske vorde,
Men min Frelser, Jesus Krist,
Skal oppvekke meg av jorde,
At jeg må i evighet
Se ham i hans herlighet.

"Faren lot Louise Henriette få en meget solid teoretisk og praktisk utdannelse." Og Louise Henriette var en meget dyktig kristen kvinne som tross sin unge alder "sto sin mann bi med råd og dåd", skriver Aanestad om henne. Men som mor opplevde Louise Henriette flere spontanaborter og hun fødte seks barn, hvorav bare tre sønner kom til å leve opp. Hun døde i Berlin 18. juni 1667, knapt 40 år gammel.

Vi siterer strofe fem (LR):

Hva her finnes sykt og svakt,
Sterkt og herlig der skal være,
Jordisk bliver ned jeg lagt,
Himmelsk står jeg opp med ære;
Som en skygge bort jeg går,
Der et evig liv jeg får.

Det er utrolig mye visdom og god kristen kunnskap og erfaring i de gamle salmene. Når en leser gjennom strofe etter strofe i salmen, kan det noen ganger hende at budskapet går direkte fra hjerte til hjerte. Det var akkurat dette jeg hadde bruk for i dag. Troen på oppstandelsen og det evige liv kan gi oss trøst og oppmuntring på veien videre i livssamfunnet med Jesus.

Vi siterer strofe seks (LR):

Mine lemmer, vær da glad,
Kristus bærer eder alle;
Visner I som treets blad,
Snart han frem vil eder kalle,
Når basuners sterke lyd
Høres til de frommes fryd.

Det har vært anført at salmen ikke kan være skrevet av Louise Henriette. Blant annet er det hevdet at hun ikke kunne tysk. Det kan godt være at disse opplysningene er riktige, men vi har ikke funnet noe i tyske eller engelske kilder som har bekreftet dette. Vi synes kanskje også at det er litt underlig at Louise Henriette ikke forstod tysk siden tysk nettopp var hennes mors talemål. Og hvis det er riktig at Louise Henriette tok hånd om både økonomien og kulturen i landet, tilsier det at hun trolig også behersket tysk. Hun var i tillegg en viktig politisk rådgiver for sin mann, kurfyrst Friendrich Wilhelm av Brandenburg. Hennes tredje sønn, Fredrik, utropte seg i 1701 til konge i Preussen. Men at hun interesserte seg for salmer, er ganske sikkert. Det var på Louise Henriettes initiativ at salmeboken som Christoph Runge trykte, ble utgitt.

Vi siterer strofe syv (LR):

Kun at ederes ånd seg må
Løs fra verdens lyster rive;
Sjelens himmelske attrå
Må I eder overgive!
Hellige da eder til
Himmelen hvor I være vil!

Leif Haugen. Bergen, 26. oktober 2009

Kilder:

Bibelen (2005)
Landstads reviderte salmebok (1960)
Landstads Kirkesalmebog (1910)

Rynning (1967), s. 159 og 350
Aanestad (1962), bd 1, sp. 1093-1094
Aanestad (1965), bd 2, sp. 289-290

Louise Henriette av Brandenburg på Wikipedia

O Jesus, du er min.

Salmen er skrevet av den tyske presten og salmedikteren Heinrich Georg Neuss i 1678. Vi finner den i Landstads Kirkesalmebog (LK) som nummer 532 med syv strofer og i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 577 med fem strofer. Begge steder står salmen plassert under "16. søndag etter trefoldighet".

Vi siterer strofe en (LR):

O Jesus, du er min,
Jeg vil og være din!
Se hjertet, sjel og livet
Har jeg, min Gud, deg givet,
Motta, o Herre meg!
Gjør hva deg kan behage
Av meg i mine dage,
Inntil jeg ligner deg!

På tysk heter salmen O Jesus, du bist mein. Den ble oversatt til svensk i 1724 og til dansk i 1733. Salmen er opprinnelig på syv strofer og den ble publisert i de fleste danske og norske salmebøker som Pontoppidan, Guldberg, Lammers, Johnson, Wexels, Landstad og Hauge. Landstads Kirkesalmebog gjengir alle strofene på norsk, men vi siterer salmen etter Landstads reviderte salmebok, meget svakt normalisert.

Strofe to går slik (LR):

Min Jesus, drag du meg
Å følge efter deg!
Løs nådig ånd og hjerte
Fra verdens lyst og smerte,
Som binde vil min sjel!
Ja før la hjertet briste,
Før la meg all ting miste
Enn blive verdens trell!

En av episteltekstene for denne søndagen er hentet fra Hos 6, 1-3: "Kom, la oss vende om til Herren! For han som rev i stykker, vil lege oss; han som slo, vil forbinde våre sår. Han vekker oss til liv etter to dager, den tredje dagen reiser han oss opp, så vi kan leve for hans ansikt. La oss lære å kjenne Herren, la oss jage etter å kjenne ham! Han kommer like visst som lyset om morgenen. Han kommer til oss som regnet, lik vårregn som væter jorden." Gud ville så gjerne at vi skulle ha vårt alt i ham. Da blekner verdens glans og glimmer. Da blir vi løst fra jordens bånd: "Som binde vil min sjel / Ja før la hjertet briste / Før la meg all ting miste / Enn blive verdens trell!"

Vi siterer strofe tre (LR):

For her er ingen ro
I denne syndens bo;
Dens rikdom snart bortrinner,
Dens herlighet forsvinner
Og metter ei min sjel.
Hva verden høyest skatter
Det spreder mer og matter
Enn gjør meg glad og sæl.

Heinrich Georg Neuss ble født i Elbingerode i Tyskland 11. mars 1654. Faren var lege, men døde kort tid etter at gutten kom til verden. Moren satt etter dette alene med to små gutter og forsørget dem med sying og hardt arbeid. Heinrich Georg Neuss studerte teologi i Erfurt og ble prest i Wolfenbüttel i 1690. Han ble biskop i Werningerode i 1695 og etter at Neuss avla den teologiske doktorgraden i Giessen i 1696 ble han samme år også utnevnt til konsistorialråd i Werningerode. Heinrich Georg Neuss døde i Werningerode 30. september 1716, 62 år gammel.

Vi siterer strofe fire (LR):

Du, Herre, er min trøst,
Mitt hjertes beste lyst;
For tårer, angst oog møye
Du giver evig nøye
Og herlighet til sist;
Men den seg verden velger
Og til dens lyst seg selger,
Han seg bedrager visst.

Som dikter og komponist var Heinrich Georg Neuss høyt aktet. Særlig i pietistiske kretser var det mange som elsket hans kirkesalmer. Samlingen Hebopfer zum Ban der Hütten Gottes (1692) inneholdt, da den kom i 2. opplag i 1703, ikke mindre enn 134 salmer og 86 egne melodier. Rynning oppgir tre salmer som er oversatt til dansk/norsk. Heinrich Georg Neuss "mente at sangen i kirken burde være lys og glad", skriver Aanestad. "Hvem har større grunn til å synge glad enn kirken om den store frelse i Kristus", skriver han videre.

Vi siterer strofe fem (LR):

Jeg vil i hjertens tro
Hos deg kun søke ro
Og meg fra deg ei vende
Inntil min vandrings ende,
Dertil du hjelpe meg!
O Herre, styrk meg svake,
La ingen makt tilbake
Få rive meg fra deg!

Leif Haugen. Bergen, 11. september 2009

Kilder:

Bibelen (2005)
Landstads reviderte salmebok (1972)

Rynning (1967), s. 234 og 352
Aanestad (1965), bd 2, sp. 484 og 569

Heinrich Georg Neuss på Wikisource

Jesus, det eneste, helligste, reneste.

Dette er en kjent salme skrevet av Ole Theodor Moe i 1904. Vi finner den i Norsk Salmebok som nummer 423 med fire strofer. Den er en av våre kjernesalmer som også ofte benyttes i begravelser. Vi finner ellers salmen plassert under temaet "Lydighet og etterfølgelse".

Vi siterer strofe en:

Jesus, det eneste,
helligste, reneste
navn som på menneskelepper er lagt!
Fylde av herlighet,
fylde av kjærlighet,
fylde av nåde og sannhet og makt!

Presten, læreren og salmedikteren Ole Theodor Moe ble født på Åmot i Østerdalen 2. mai  1863. Han ble student i 1888 og cand. teol. i 1893. O. T. Moe var lærer i Kristiania og Bærum før han i 1897 ble personlig kapellan i Ålesund. Han ble konstituert sogneprest i Førde i 1900 og fra 1902-1907 arbeidet han som prest i Kristiania Indremission, nå Kirkens Bymisjon i Oslo. I 1907 ble Ole Theodor Moe sogneprest i Rødenes før han i 1915 ble sogneprest i Aremark.

Vi siterer strofe to:

Motganger møter meg -
aldri du støter meg
bort fra din hellige, mektige favn.
Mennesker glemmer meg,
Herre, du gjemmer meg
fast ved ditt hjerte og nevner mitt navn.

Ole Theodor Moe tok i 1906 initiativet til å stifte Blå Kors i Norge. Men han er også kjent som salmedikter. Gjennom hele sitt liv som prest skrev Ole Theodor Moe på sanger og salmer. En liten samling kom ut i 1907. Det var Hvile paa veien. Etter hans død publiserte i 1923 hans hustru Salmer og sange. Denne boken inneholdt 46 salmer og sanger, derav 15 oversettelser. "Det er noe stillfarende, troverdig og hjertelig ved hans diktning. Men neppe noen av hans dikt eller salmer når så høyt at de kan tas inn i noen salmebok, - med unntak av Jesus det eneste. Derimot har han en Blåkorssang som er tatt inn i Sangboken", skriver Aanestad. I 1919 fikk Ole Theodor Moe slag. Han måtte søke avskjed fra sitt embete og flyttet til Oslo. Det var også her han døde 8. september 1922, 59 år gammel.

Vi siterer strofe tre:

Herre, du høre meg,
Herre, du føre meg
hvordan og hvorhen det tjener meg best!
Gi meg å bøye meg,
lær meg å føye meg
etter din vilje mens her jeg er gjest!

En av tekstene for 11. søndag etter pinse er hentet fra Luk 19. Jesus taler om at vi bør tjene og elske ham av hele vårt hjerte. Han refset folket for at det ikke tok imot ham. Tempelet som skulle være et bønnehus, var gjort om til salgsboder. Den ytre fasaden var nok kanskje i orden, men hjertet stod ikke i rett forhold til Gud. Jesus gråter over Jerusalem. Vi siterer fra Luk 19, 41-48: "Da Jesus kom nærmere og så byen, gråt han over den og sa: «Hadde du bare på denne dagen forstått, du også, hva som tjener til fred! Men nå er det skjult for dine øyne. Det skal komme dager over deg da dine fiender kaster en voll opp omkring deg, omringer deg og trenger inn på deg fra alle kanter. De skal slå deg og dine innbyggere til jorden, og det skal ikke bli stein tilbake på stein i deg, fordi du ikke forsto at tiden var kommet da Herren gjestet deg.» Så gikk Jesus inn på tempelplassen og ga seg til å jage ut dem som drev handel der. Han sa til dem: «Det står skrevet: Mitt hus skal være et bønnens hus. Men dere har gjort det til en røverhule.» Hver dag var han på tempelplassen og underviste. Overprestene og de skriftlærde og alle folkets ledere ville gjerne få tatt livet av ham. Men de fant ikke noen måte å gjøre det på, for hele folket hang ved ham og hørte på ham."

Vi siterer strofe fire:

Du er den eneste,
helligste, reneste.
Gi meg ditt rene og hellige sinn!
Frels meg av snarene,
fri meg fra farene,
ta meg til sist i din herlighet inn!

Leif Haugen. Bergen, 12. august 2009

Kilder:

Bibelen (2005)
Norsk Salmebok (1985)

Aanestad (1965), bd 2, sp. 417-418
Bothner (1963), s. 84-90
Rynning (1967), s. 351
Salmelid (1997), s. 278
Stene (1933), s. 144

Ole Theodor Moe på Wikipiedia
Den frie norske salmesiden

Glädje utan Gud ej finnes.

Salmen er skrevet av den svenske salmedikteren Johan Olof Wallin i 1819. Vi finner den i Norsk Salmebok (NoS) som nummer 485 og i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 465. Salmen er oversatt til nynorsk av Hovden som "Gleda utan Gud ei finnast" og tatt med i Nynorsk Salmebok med en strofe. Her står salmen som nummer 359 under "1. sundag etter trieining". I de to andre norske salmebøkene er salmen sitert med tre strofer. Hos Landstad står salmen under "1. søndag etter trefoldighet". Norsk Salmebok har salmen plassert under temaet "Trygghet og glede". I Den Svenska Psalmboken (SP), utgitt 1930, er salmen nummer 274 og her finner vi den med fem strofer.

Vi siterer strofe en på svensk (SP):

Glädje utan Gud ej finnes,
Utan Gud ej finnes frid.
Tom den lycka är, som vinnes,
Om vi glömma Gud därvid.
Men ej högsta nöd skäll rycka
Glädjens känsla ur vårt bröst,
Om i både nöd och lycka
Vi förnimma Herrens röst.

Johan Olof Wallin ble født i Stora Tuna i Dalarne i Sverige 15. oktober 1779. Han studerte ved universitetet i Uppsala og tok magistergraden i filosofi i 1803. I året 1806 ble han ordinert til teologisk adjunkt og prest ved Karlberg Krigsakademi. Etter at han hadde avlagt pastoraleksamen, ble Wallin forfremmet til lektor og sogneprest i Solna. Samme år som dette ble han doktor i teologi og 1810 medlem av Svenska Akademien. Året 1812 ble Wallin sogneprest ved Adolf Frederikskyrkan i Stockholm og i 1816 domprost i Västerås. Wallin ble 1818 pastor primarius ved Storkyrkan i Stockholm og i 1830 overhoffpredikant. Han ble utnevnt til erkebiskop i 1837, men rakk ikke å flytte til Uppsala. Johan Olof Wallin døde i Uppsala under en visitas 30. juni 1839. Wallin er kjent som en meget dyktig predikant, som en av Sveriges største salmediktere og som forfatter av 1819 års psalmbok.

Vi siterer strofe en på norsk (NoS):

Glede uten Gud ei finnes,
uten Gud ei finnes fred.
Tom den glede er som vinnes,
om vi glemmer Gud derved.
Men ei noen ting skal rykke
varig glede av ditt sinn,
når du i din nød og lykke
Alltid lukker Jesus inn!

Uten Gud blir livet tomt. Vi kan ha glede i verden, men den er kortvarig. Det er bare Gud som kan fylle vårt dypeste behov. Hos Wallin er sann glede å finne hos Gud. Alt annet er bare tom lykke. Den er ikke varig. Gleden i Gud kan ingen ta fra oss: "Men ei nogen ting skal rykke / Varig glede av ditt bryst / Når du i din nød og lykke / Giver akt på Herrens røst."

Vi siterer strofe to (NoS):

Mørket titt vårt utsyn stenger,
vanmakt er vårt jordlivs kår.
Inn til alt Guds øye trenger,
alt, ja, alt hans makt formår.
Faderhjertet i det høye
vokter barnehjertets rett.
Faderhånd og faderøye,
det er Guds regjerngssett.

Den norske utgaven av salmen følger i hovedtrekk den svenske teksten. Vi legger merke til at både "fadershjärtat", "barnahjärtat", "fadershand" og "fadersöga" er beholdt i norsk oversettelse. Det samme gjelder "regeringssätt" helt på slutten av strofen. Slik går den svenske teksten: "Molnen våra blickar stänga / Vanmakt tecknar våra spår / Men till allt hans blickar tränga / Över allt hans makt formår / Fadershjärtat i det höga / Vårdar barnahjärtats rätt / Fadershand och fadersöga / Heter Guds regeringssätt."

Vi siterer strofe tre (NoS):

Kjenne skal vi da med glede:
Salighet og sinnets ro
blir vårt eie alt her nede,
Kristus vil hos oss bo.
La oss derfor alltid minnes
under striden tung og het:
Glede uten Gud ei finnes,
uten Gud ei finnes fred!

Det er bare strofe 1, 2 og 5 av salmen som er oversatt til norsk. Den ble første gang publisert i Norge i Salmer og Sange i 1898. På svensk ble den tatt inn i Wallins salmebok i 1819 med fem strofer. Han satte for øvrig et sterkt preg på sin salmebok. Av de 500 salmene i 1819 års psalmbok hadde Wallin ikke mindre enn 150 originale og 80 forbedrede eller bearbeidede salmer i salmeboken. I Norsk Salmebok finner vi 5 originale salmer etter Wallin.

Vi siterer strofen på svensk (SP):

Så vi känna hur försoning,
Helgelse och sinnesro
På vår vandring, i vår boning
Med oss vandra, bland oss bo.
Så vårt hjärta tröstligt minnes
Under livets sorg och strid:
Glädje utan Gud ej finnes,
Utan Gud ej finnes frid.

Flere av Wallins salmer er også oversatt til andre språk. I den nyeste danske salmeboken finner vi to Wallinsalmer. Og på den engelske salmesiden NetHymnal (NH) er det publisert fire av ni salmer i engelsk oversettelse. Salmen "Glädje utan Gud ej finnes" er oversatt som "Only God can bring us gladness". Det er ikke oppgitt hvem som har oversatt salmen, men den står sitert med fem strofer.

Vi siterer strofe en på engelsk (NH):

Only God can bring us gladness,
Only God can give us peace;
Joys are vain that end in sadness,
Joy divine shall never cease.
Mid the shade of want and sorrow
Undisturbed, our hearts rejoice;
Patient, wait the brighter morrow;
Faithful, heed the Father?s voice.

Leif Haugen. Bergen, 8. juni 2009

Kilder:

Norsk Salmebok (1985)
Den Svenska Psalmboken (1930)

Rynning (1967), s. 81 og 360
Salmelid (1997), s. 426-427
Stene (1933), s. 73-74
Aanestad (1965), bd 2, sp. 194-1097
Aasmundteit (1995), s. 96

Johan Olof Wallin på Wikipedia
Johan Olof Wallin på NetHymnal

Hvem vil med til himmerike.

Salmen er skrevet av Brorson i 1734. Vi finner den i Landstads reviderte salmebok (LR) som nummer 470 og i Nynorsk Salmebok som nummer 814. I Sangboken (1962) er salmen plassert som nummer 117 under temaet ?Innbydelse til Kristus?. Sangboken (1983) har salmen med fem strofer under temaet ?Vekkelse og omvendelse?. Den står som nummer 173. Hos Landstad har den seks strofer og vi finner den under ?2. søndag etter trefoldighet?. I Nynorsk Salmebok har salmen ti strofer og står plassert under ?2. sundag etter trieining?.

Vi siterer strofe en (LR)

Hvem vil med til himmerike?
Kom, ti Jesus kaller nu!
Kom, I fattige, I rike,
Vend dog hjerte, sinn og hu
Fra den arme verden bort!
Tiden herefter er kort,
Her er mere å bestille
Enn med verdens lyst å spille.

En av de gamle prekentekstene for 1. søndag etter trefoldighet er hentet fra Lukasevangeliet: En i mengden sa til ham: ?Mester, si til min bror at han skal dele arven med meg! Men Jesus svarte: ?Venn, hvem har satt meg til å dømme eller skifte mellom dere?? Så sa han til dem alle: ?Pass dere for pengebegjær! For det er ikke det en eier, som gir livet, selv om en har overflod.? Og han fortalte dem en lignelse: ?Det var en gang en rik mann. Jorden hans hadde båret godt, og han tenkte: Hva skal jeg gjøre? Jeg har ikke plass til avlingen min. Jo, nå vet jeg det: Jeg river ned låvene og bygger dem større, og der samler jeg kornet og alt jeg ellers eier. Så vil jeg si til meg selv: Nå har du mye godt liggende for mange år. Slå deg til ro, spis, drikk og vær glad! Men Gud sa til ham: Uforstandige menneske! I natt kreves ditt liv tilbake. Hvem skal så ha det du har samlet? Slik går det med den som samler skatter til seg selv og ikke er rik i Gud.? (Luk 12, 13-21)

Vi siterer strofe to (LR):

Jesu fotspor er alene
Vei til himlens herlighet,
Og hvo dette ei vil mene,
Han av gudsfrykt intet vet.
All hans kunst og visdoms vei,
All hans gjerning duger ei;
Vil man vei til himlen finne,
Da må verden ut av sinde.

Strofen står som strofe tre i den danske salmeboken. Vi finner litt avvik i teksten, men ikke mye. Det er om å gjøre å følge i Jesu fotspor. Verden og dens vesen kan røve troen fra oss. Bare Jesus er veien til Gud: ?Jesu fotspor er alene / Vei til himlens herlighet.? Derfor er det om å gjøre å følge i Jesu fotspor: ?Vil man vei til himlen finne / Da må verden ut av sinde.?

Vi siterer strofe tre (LR):

Du kan vride dig og vende
Her så lenge som du vil,
Syndens lyst må have ende,
Ellers lukkes himlen til.
Sier du jeg vet det grant,
Den som kunde kun så sant!
Hen til Gud om kraft å bede,
Hen til hjelpen straks å finne.

Salmen er full av kristne sannheter og visdomsord. Generasjoner før oss har hentet trøst og styrke fra disse salmene. Brorson har hatt en sterk posisjon i våre norske salmebøker. I Landstads Kirkesalmebog var det 57 av hans originale salmer, skriver Stene. Landstads reviderte salmebok hadde 59 salmer av Brorson. I Norsk Salmebok er det 32 originale og 22 oversatte Brorsonsalmer.

Vi siterer strofe fire (LR):

Op, I kristne, samler krefter,
Fatt nu mot i barm og bryst
Rett å følge Jesus efter,
Rett å følge ham med lyst!
Kom ham alltid mere nær,
Få ham alltid mere kjær,
Elsk oppriktig eders næste,
Søk med flid hverandres beste!

En av tekstene for 2. søndag etter trefoldighet handler om det store gjestebudet eller også lignelsen om den store nattverden som det stod i den gamle bibeloversettelsen fra 1930. Vi siterer fra Luk 14, 15-24: ?Da en av dem som satt med til bords, hørte dette, sa han til ham: Salig er den som får sitte til bords i Guds rike. Da sa han til ham: Det var en mann som gjorde en stor nattverd og innbød mange; og han sendte sin tjener ut ved den tid nattverden skulde holdes, for å si til de innbudne: Kom! for nu er det ferdig. Men de begynte alle som én å undskylde sig. Den første sa til ham: Jeg har kjøpt en aker og må nødvendig gå ut og se på den; jeg ber dig, ha mig undskyldt! Og en annen sa: Jeg har kjøpt fem par okser og går ut for å prøve dem; jeg ber dig, ha mig undskyldt! Og atter en annen sa: Jeg har tatt mig en hustru, og derfor kan jeg ikke komme. Og tjeneren kom og fortalte sin herre dette. Da blev husbonden harm og sa til tjeneren: Gå i hast ut på byens gater og streder, og før herinn de fattige og vanføre og blinde og halte! Og tjeneren sa: Herre! det er gjort som du bød, og der er ennu rum. Da sa herren til tjeneren: Gå ut på veiene og ved gjerdene og nød dem til å komme inn, forat mitt hus kan bli fullt! For jeg sier eder at ingen av de menn som var innbudt, skal smake min nattverd.?

Vi siterer strofe fem (LR):

Kjenn dog eders store våde
I en grundig ydmykhet!
I vår Herre Jesu nåde
Dypt I senke eder ned!
Legg av hele hjertet vinn
På å have Jesus sinn!
Hvad han gjorde, det gjør efter,
Han skal give mot og krefter.

Hans Adolph Borson var en dansk prest, biskop og salmedikter. Han var født i Randerup 20. juni 1694. Han tok teologisk embetseksamen 1721 og var først dansk prest i tysktalende Tønder før ble utnevnt til stiftsprost i Ribe og fra 1741 biskop samme sted. Hans Adolph Brorson døde i Ribe 3. juni 1764. Han regnes som en av Skandinavias aller største salmediktere.

Vi siterer strofe seks (LR):

Er det ikke tid å vandre?
Evigheten er oss nær.
Bed, å bed! og styrk hverandre
Med formaning til enhver!
Hit I store, hit I små!
Jesu kors I tage på!
Alle følge, ingen svike,
Hvem som vil til himmerike!

Leif Haugen. Bergen, 26. mai 2009

Kilder:

Bibelen (1930 utg)
Bibelen (2005 utg)

Landstads reviderte salmebok (1960)

Hans Adolph Brorson på Wikipedia
Hans Adolph Brorson på NetHymnal

Salmen er skrevet av Anders Christensen Arrebo i 1627. Vi finner den i Landstads Kirkesalmebog som nummer 374. Her står salmen plassert under 2. søndag etter påske og den er sitert med seks strofer. Tittelen på salmen er ?Herren han er min hyrde god?. I Landstads reviderte salmebok finner vi salmen som nummer 518 plassert under ?7. søndag efter trefoldighet?. Salmen har opprinnelig seks strofer som hos Landstad.

Vi siterer strofe en:

Min hyrde, det er Herren god,
Min vekter og min nærer;
Ti har jeg alltid trøstig mod
Han meg alt godt beskjærer.
Jeg skal ei fattes livets brød,
Med hjelp og glede i all nød -
Vel meg for sådan Herre!

Salmen er skrevet med bakgrunn i Salme 23 i Bibelen: ?Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting. Han lar meg ligge i grønne enger; han fører meg til vann der jeg finner hvile, og gir meg ny kraft. Han leder meg på de rette stier for sitt navns skyld.? (Salme 23, 1-3). Det virker kanskje litt merkelig for moderne mennesker å skrive en salme med utgangspunkt i en salme fra Bibelen. Men på Arrebos tid var dette nytt. Hans salmesamling over kong Davids salmer kom til å bli epokegjørende. Ikke bare innholdsmessig, men også i form kom hans arbeid til å få stor betydning. Arrebo regnes som den danske kunstdiktningens far. Diktningen ble videreført av Kingo i Danmark. Og Arrebos arbeid med salmene fikk stor betydning for den norske salmediktningen. Dikteren Petter Dass satte Arrebo meget høyt.

Vi siterer strofe to:

Som hyrden driver sine får
På deilig gressgang grønne
Og med dem hen til bekken går
Og til de vanne skjønne,
Så gjør min hyrde, Jesus Krist;
Han føder sjel og legem visst,
Hver får sin mat og drikke.

Anders Arrebo var en dansk prest og salmedikter som ble født i Ærøskøbing 2. januar 1587. Arrebo ble slottsprest i København i 1608 og tok magistergraden i 1610. Han ble slottsprest i Fredriksborg i 1613 og fra samme år ble Anders Christensen Arrebo utnevnt til sogneprest i Nikolai-kirken i København. Fra 1616-1622 var Arrebo biskop i Nidaros. Arrebo satte seg som mål å innføre salmesangen blant fiskerne i Nord-Norge. Han skriver at nordmennene er glade i sang og musikk og han håpte på at han skulle få dem til å bruke sine instrumenter til salmesang. Flere av Arrebro?s bearbeidelser av David?s salmer gikk inn i det syttende hundreårs salmebøker. Tre av dem havnet til slutt i Kingo?s salmebok. I Landstads reviderte salmebok finner vi to, LR 356: Om salighet og glede (Salme 118) og LR 518: Min hyrde, det er Herren god (Salme 23).

Vi siterer strofe tre:

Om lyst til syndig ting jeg får,
Min sjel skal han omvende
Og lege hvert mitt hjertesår,
Selv tage meg ved hende
Og lede meg så trygg og fri
Ved ordet på rettvishets sti
For sitt navns skyld og ære.

Arrebo ble avsatt fra sitt bispeembete etter en rettssak. Mange mener at han ble uskyldig fradømt kappe og krage. Arrebo flyttet til Malmø hvor han bodde fra 1623-1626. Her kom han til å arbeide mye med diktning. Rynning navngir 32 salmer etter Anders Arrebo. Han er kanskje mest kjent for sin gjendikting av Davids salmer. Men Arrebo fikk en viss oppreisning da han ble prest i Vordingborg fra 1626-1637. Her døde han også 12. mars 1637, 50 år gammel.

Vi siterer strofe fire:

Hvi skulle jeg da frykte mer
Når du går meg til hånde
Og rette vei meg nådig ter
Alt med ditt ord og ånde?
Tross motgang og all verdens nød,
Tross helved og den bitre død
Din kjepp og stav meg trøster.

For mange av dagens mennesker er det trolig salmebok og Bibel som er den viktigste kilden til kunnskap om hyrde og hjord. Det står som et bilde på forholdet mellom Herren og hans menighet her på denne jorden: ?Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting.? Hyrden passer på at sauene får mat, drikke og hvile. Og han beskytter dem mot farer: ?Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg. Du dekker bord for meg like for øynene på mine fiender. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over. Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg får bo i Herrens hus gjennom lange tider.? (Salme 23, 4-6).

Vi siterer strofe fem:

Du er min vert, jeg er din gjest,
Din duk du for meg breder,
Og metter meg med føde best
Og intet ondt tilsteder;
Du salve er meg sjelebot,
Fra hode flyter den til fot,
Mitt beger og går over.

En av bibeltekstene for andre søndag etter påske er hentet fra Joh 10, 11-16. Jesus omtaler seg selv som den gode hyrde. I den nyeste Bibelen er dette oversatt med den gode gjeteren. Om nødvendig gir han sitt eget liv for sauene sine: ?Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir sitt liv for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir mitt liv for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min røst, og det skal bli én flokk og én gjeter.?

Vi siterer strofe seks:

Så skal jeg nyte mangelund
Din godhet her i live,
Din store nåde og miskunn
Hos meg skal stetse blive,
Og siden skal til evig tid
Jeg se i lys ditt ansikt blid -
Ei ende får de dager!

Leif Haugen. Bergen, 19. april 2009

Kilder:

Bibelen (2005)
Landstads reviderte salmebok (1960)

Den frie norske salmesiden
Salmebloggen til Leif Haugen



Anders Christensen Arrebo på Wikipeda
Anders Christensen Arrebo på Danske Salmebog Online

Salmen er skrevet av Anders Christensen Arrebo i 1627. Vi finner den i Landstads Kirkesalmebog som nummer 374. Her står salmen plassert under 2. søndag etter påske og den er sitert med seks strofer. Tittelen på salmen er ?Herren han er min hyrde god?. I Landstads reviderte salmebok finner vi salmen som nummer 518 plassert under ?7. søndag efter trefoldighet?. Salmen har opprinnelig seks strofer som hos Landstad.

Vi siterer strofe en:

Min hyrde, det er Herren god,
Min vekter og min nærer;
Ti har jeg alltid trøstig mod
Han meg alt godt beskjærer.
Jeg skal ei fattes livets brød,
Med hjelp og glede i all nød -
Vel meg for sådan Herre!

Salmen er skrevet med bakgrunn i Salme 23 i Bibelen: ?Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting. Han lar meg ligge i grønne enger; han fører meg til vann der jeg finner hvile, og gir meg ny kraft. Han leder meg på de rette stier for sitt navns skyld.? (Salme 23, 1-3). Det virker kanskje litt merkelig for moderne mennesker å skrive en salme med utgangspunkt i en salme fra Bibelen. Men på Arrebos tid var dette nytt. Hans salmesamling over kong Davids salmer kom til å bli epokegjørende. Ikke bare innholdsmessig, men også i form kom hans arbeid til å få stor betydning. Arrebo regnes som den danske kunstdiktningens far. Diktningen ble videreført av Kingo i Danmark. Og Arrebos arbeid med salmene fikk stor betydning for den norske salmediktningen. Dikteren Petter Dass satte Arrebo meget høyt.

Vi siterer strofe to:

Som hyrden driver sine får
På deilig gressgang grønne
Og med dem hen til bekken går
Og til de vanne skjønne,
Så gjør min hyrde, Jesus Krist;
Han føder sjel og legem visst,
Hver får sin mat og drikke.

Anders Arrebo var en dansk prest og salmedikter som ble født i Ærøskøbing 2. januar 1587. Arrebo ble slottsprest i København i 1608 og tok magistergraden i 1610. Han ble slottsprest i Fredriksborg i 1613 og fra samme år ble Anders Christensen Arrebo utnevnt til sogneprest i Nikolai-kirken i København. Fra 1616-1622 var Arrebo biskop i Nidaros. Arrebo satte seg som mål å innføre salmesangen blant fiskerne i Nord-Norge. Han skriver at nordmennene er glade i sang og musikk og han håpte på at han skulle få dem til å bruke sine instrumenter til salmesang. Flere av Arrebro?s bearbeidelser av David?s salmer gikk inn i det syttende hundreårs salmebøker. Tre av dem havnet til slutt i Kingo?s salmebok. I Landstads reviderte salmebok finner vi to, LR 356: Om salighet og glede (Salme 118) og LR 518: Min hyrde, det er Herren god (Salme 23).

Vi siterer strofe tre:

Om lyst til syndig ting jeg får,
Min sjel skal han omvende
Og lege hvert mitt hjertesår,
Selv tage meg ved hende
Og lede meg så trygg og fri
Ved ordet på rettvishets sti
For sitt navns skyld og ære.

Arrebo ble avsatt fra sitt bispeembete etter en rettssak. Mange mener at han ble uskyldig fradømt kappe og krage. Arrebo flyttet til Malmø hvor han bodde fra 1623-1626. Her kom han til å arbeide mye med diktning. Rynning navngir 32 salmer etter Anders Arrebo. Han er kanskje mest kjent for sin gjendikting av Davids salmer. Men Arrebo fikk en viss oppreisning da han ble prest i Vordingborg fra 1626-1637. Her døde han også 12. mars 1637, 50 år gammel.

Vi siterer strofe fire:

Hvi skulle jeg da frykte mer
Når du går meg til hånde
Og rette vei meg nådig ter
Alt med ditt ord og ånde?
Tross motgang og all verdens nød,
Tross helved og den bitre død
Din kjepp og stav meg trøster.

For mange av dagens mennesker er det trolig salmebok og Bibel som er den viktigste kilden til kunnskap om hyrde og hjord. Det står som et bilde på forholdet mellom Herren og hans menighet her på denne jorden: ?Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting.? Hyrden passer på at sauene får mat, drikke og hvile. Og han beskytter dem mot farer: ?Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For du er med meg. Din kjepp og din stav, de trøster meg. Du dekker bord for meg like for øynene på mine fiender. Du salver mitt hode med olje, mitt beger flyter over. Bare godhet og miskunn skal følge meg alle mine dager, og jeg får bo i Herrens hus gjennom lange tider.? (Salme 23, 4-6).

Vi siterer strofe fem:

Du er min vert, jeg er din gjest,
Din duk du for meg breder,
Og metter meg med føde best
Og intet ondt tilsteder;
Du salve er meg sjelebot,
Fra hode flyter den til fot,
Mitt beger og går over.

En av bibeltekstene for andre søndag etter påske er hentet fra Joh 10, 11-16. Jesus omtaler seg selv som den gode hyrde. I den nyeste Bibelen er dette oversatt med den gode gjeteren. Om nødvendig gir han sitt eget liv for sauene sine: ?Jeg er den gode gjeteren. Den gode gjeteren gir sitt liv for sauene. Men den som er leiekar og ikke gjeter, og som selv ikke eier sauene, han forlater dem og flykter når han ser ulven komme, og ulven kaster seg over dem og sprer flokken. For han er bare leiekar og har ingen omsorg for sauene. Jeg er den gode gjeteren. Jeg kjenner mine, og mine kjenner meg, slik som Far kjenner meg og jeg kjenner Far. Jeg gir mitt liv for sauene. Jeg har også andre sauer, som ikke hører til denne flokken. Også dem må jeg lede. De skal høre min røst, og det skal bli én flokk og én gjeter.?

Vi siterer strofe seks:

Så skal jeg nyte mangelund
Din godhet her i live,
Din store nåde og miskunn
Hos meg skal stetse blive,
Og siden skal til evig tid
Jeg se i lys ditt ansikt blid -
Ei ende får de dager!

Leif Haugen. Bergen, 19. april 2009

Kilder:

Bibelen (2005)
Landstads reviderte salmebok (1960)

Den frie norske salmesiden
Salmebloggen til Leif Haugen



Anders Christensen Arrebo på Wikipeda
Anders Christensen Arrebo på Danske Salmebog Online

Jeg går i fare hvor jeg går.

Dette er en salme skrevet av den danske presten, samedikteren og biskopen Hans Adolph Brorson. Salmen ble publisert ettter hans død i Svanesang (1765). Vi finner den som nummer 200 i Norsk Salmebok (1985). Her står den plassert under "Kristi himmelfartsdag". Salmen står også i Sangboken (1983), oppført under temaet "Påske". Den er nummer 665 her. I Sangboken (1962) finner vi salmen som nummer 204 under "Forsoning og rettferdiggjørelse". Salmen har opprinnelig fem strofer.

Vi siterer strofe en:

Jeg ser deg, O Guds Lam, å stå
på Sions bergetopp;
men akk, den vei du måtte gå,
så tung og trang der opp!

Å byrde som på deg var kast,
all verdens skam og last!
Så sank du i vår jammer ned
så dypt som ingen vet.

Norsk Salmebok følger her originalen med ett unntak. Den danske førsteutgaven av salmen hadde "Jeg seer dig, søde Lam, at staae Paa Zions Bierge-Top." Leser vi "søde Lam" som synonymt med "kjære Lam", blir vel den norske utgaven og den danske versjonen så godt som identiske. Vi finner derfor ikke noe avvik i sak mellom tekstene.

Derimot kan det være interessant å stanse opp litt for billedet "Guds Lam". Det går frem av den siste strofen at det er Jesus Kristus, Guds Sønn, det er snakk om. Og her er Brorson på trygg bibelsk grunn. Allerede døperen Johannes ropte ut da han så Jesus: "Se, Guds lam, som bærer bort verdens synd!" Joh. 1, 29. Det er selve forsoningens mysterium det er snakk om her.

Slik lyder strofe to på dansk:

Uskyldig Lam! så ynkelig
du ville ofres hen.
Din kærlighed har bundet dig
at få os løst igen.
Du led og sled vort fængsels bånd
med naglet fod og hånd;
du gik som løve af din grav,
vor død du plyndred af

Salmen er diktet over Johannes åpenbaring 14, 1-3 hvor Brorson oppfatter Sions berg i strofe 1 som et billede på himmelen. I den norske salmeboken ser det imidlertid ut som at utgiverne mer har tenkt på Oljeberget i Jerusalem. Det var her Jesus ble tatt opp til himmelen. Salmen hadde for øvrig den samme plasseringen i Landstads reviderte salmebok. Vi står dermed tilbake med tre mulige fortolkninger av salmen: Forsoningen, påsken og Kristi himmelfartsdag.

Vi siterer Åp 14, 1-3:

"Og jeg så, og se! - Lammet sto på Sions fjell, og sammen med ham de 144 000 som hadde Lammets navn og navnet til Lammets Far skrevet på pannen.  Fra himmelen hørte jeg en lyd som bruset av veldige vannmasser og som drønnet av sterk torden. Lyden jeg hørte, var som når harpespillere spiller på harpene sine.  Foran tronen, de fire skapningene og de eldste sang de en ny sang, en sang som ingen kunne lære unntatt de 144 000, de som er frikjøpt fra jorden."

Nøkkelen til forståelse av salmen ligger trolig i "Sions bergetopp" eller "Zions Bierge-Top" som det sto i originalen. Sion brukes ofte som en betegnelse på Jerusalem. Byen var bygget på et høydedrag. Selve tempelet lå på Sionberget. Litt øst for Jerusalem finner vi Oljeberget. Men siden Brorson bruker "Zions Bierge-Top" er det nærliggende å tro at han tenker på det stedet Gud var nærværende, nemlig tempelet. Vi leser derfor salmen slik at den skildrer det som foregår i himmelen. Brorson skuer inn i himmelen hvor de synger Lammets pris.

Mens strofe 1, og første del av strofe 2, skildrer Guds uskyldige Lam som blir gjort til synd for oss, møter vi i slutten av strofe 2 Jesus som brøt syndens og dødens lenker. Samtidig med at han sonet vår synd beseiret han den vonde og all hans gjerning: "Du gikk som løve av din grav / Vår død du plyndret av". Det betyr at Guds Lam også er Løven av Juda slik vi møter ham i Åp 5, 5: "Men en av de eldste sa til meg: «Gråt ikke! For løven av Juda stamme, Davids rotskudd, har seiret og kan åpne boken og de sju seglene.»" Mens lammet står som billede på den saktmodige, milde og lidende Herrens tjener, finner vi løven som den sterke og seierrike Herren Jesus som sto opp fra de døde. Begge sider av frelsen hører med, både lidelsen og seieren. Uten Jesu oppstandelse er det ingen frelse. Og hvis Jesus ikke døde for våre synder, er vi fremdeles fortapt.

Strofe tre går slik:

Hvor vrimler nå omkring din stol
en skare hvit som sne!
Hvert øye stråler som en sol
ved deg, Guds Lam, å se.
Det ord om Lammets slaveri
for oss, for oss å fri,
det ord har ennå sterkest klang
blant alle englers sang.

Lovsangen i himmelen er en lovsang til Lammet. I sitt himmelske syn ser Brorson den store hvite flokk. Vi er forflyttet til Åp 7. De seks første seglene er åpnet. Det var bare en som ble funnet verdig til å åpne boken med de syv seglene og det var Lammet som ble slaktet: "Verdig er du til å ta imot boken og bryte seglene på den. For du ble slaktet, og med ditt blod har du frikjøpt for Gud mennesker av alle stammer og tungemål, av alle folk og nasjoner." (Åp 5, 9). Og her blander englene seg med i lovprisningen: "De ropte med høy røst: Verdig er Lammet som ble slaktet, verdig til å få all makt og rikdom, visdom og styrke, ære og pris og takk." Åp. 5,12

Vi siterer strofe fire på dansk:

Tolv gang' tolv tusind har i favn
enhver sin harpe spændt.
I panden Lammets Faders navn
gør al den slægt bekendt.
Det går som stærke vandes lyd,
når de slår an i fryd:
Guds Lam, som vandt os Paradis,
dig, dig lov, tak og pris!

Strofen er utelatt i de norske sang- og salmebøkene. Det er litt synd. Her blir temaet som nevnt først i strofe tre ytterligere utvidet: "Deretter så jeg en skare så stor at ingen kunne telle den, av alle nasjoner og stammer, folk og tungemål. De sto foran tronen og Lammet, kledd i hvite kapper, med palmegrener i hendene. Og de ropte med høy røst: Seieren kommer fra vår Gud, han som sitter på tronen, og fra Lammet. Alle englene sto rundt tronen og de eldste og de fire skapningene. De kastet seg ned for tronen med ansiktet mot jorden, tilba Gud og sa: Amen. All lov og pris og visdom, takk og ære, makt og velde tilhører vår Gud i all evighet. Amen." Åp. 7, 9-12.

Alle Israels stammer er her. De er 12 ganger 12 000. Alle 144 000 er blitt merket med Guds segl i pannen. Og det er en stor skare av frelste sjeler, så mange at ingen kan telle dem. De er kledd i hvite kapper og en av de eldste i himmelen spør hvem de er: "Dette er de som kommer ut av den store trengsel, de har vasket sine kapper og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor står de for Guds trone og tjener ham dag og natt i hans tempel, og han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem. De skal ikke lenger sulte eller tørste, solen skal ikke falle på dem, og ingen brennende hete. For Lammet som står midt på tronen, skal være gjeter for dem og vise dem vei til kilder med livets vann, og Gud skal tørke bort hver tåre fra deres øyne." Åp. 7, 13-17

Vi tar med strofe fem til slutt:

Takk, Fader, at du var så god
mot Adams falne ætt,

du frelste oss ved Lammets blod

og gav oss barnerett.

Deg priser nå hvert åndedrag,

hvert sukk og hjerteslag.
Guds Lam, for all den kval du led,

Takk, takk i evighet!

Igjen skifter sangeren fokus. Nå ligger synsvinkelen hos det Faderen selv. Han ga sin enbårne Sønn, Jesus Kristus, til soning for våre synder. Det kommer ikke frem i den norske over-settelsen. Den danske utgaven har: "Tak, Fader! at du var så god / mod Adams faldne køn / og os til frelse slagte lod / din den enbårne Søn!" På en mesterlig måte har Brorson klart å skildre hele frelsen full og fri ved hjelp av sitt himmelske syn. Han ser Gud og Lammet og tronen i himmelen. Og herfra skuer han tilbake på det som skjedde da Jesus frivillig gikk i døden for oss syndere. Det er det største under som noen gang er skjedd i verdenshistorien. Gud være lovet i all evighet. Æren tilhører Gud og Lammet.

Vi siterer strofen på dansk:

Tak, Fader! at du var så god
mod Adams faldne køn
og os til frelse slagte lod
din den enbårne Søn!
Dig prise nu hvert åndedrag
og hvert et hjerteslag!
Ja, Lam, for al den del, du led,
tak, tak i evighed!

Leif Haugen. Bergen, 22. januar 2009

Kilder:

Bibelen (2005 utg)
Norsk Salmebok (1985)

Aanestad (1962), bd 1, sp. 317-329

Salmelid (1997), s. 45-47, 200

Dansk biografisk Lexikon, (1887-1905), bd. III, s. 126-131



Hans Adolph Brorson på Wikipedia

Hans Adolph Brorson på Cyberhymnal.

Salmen "Kven kan seia ut den glede" er skrevet av presten Lars Oftedal i 1892. Originalteksten var på bokmål, men den ble oversatt til nynorsk av Anders Hovden i 1927. Bokmålsteksten er "Hvem kan sige ud den lykke". Den var opprinnelig på 6 verselinjer. Oftedal hadde skrevet salmen til melodien "Å hvor salig det skal blive". Det er trolig biskop Johan Lunde som har strøket de siste verselinjene i hver strofe slik at salmen i dag har fire strofer med fire verslinjer i hver. Oftedals versjon hadde syv strofer.

Vi siterer den første strofen:

Kven kan seia at den glede

å få vera Kristi brud,

gå med krans og kvite klede

heim til himmelen, til Gud.

Lars Oftedal var en allsidig mann. Han var prest og vekkelsesforkynner, sangforfatter og sangbokutgiver, politiker og folketaler, avismann og journalist og forretningsmann og sosialarbeider. Men han var også forfatter. Oftedal grunnla avisene Vestlandsposten og Stavanger Aftenblad. Han bygde bedehus og barnehjem, han drev trykkeri og utga åndelige blad. Det var i Basunrøst og Harpeklang at "Hvem kan sige ud den lykke" ble publisert i 1893.

Det er vanlig å hevde at salmen ble skrevet etter den såkalte "bekjennelsen" i kordøren i St. Petri kirke i Stavanger 1. november 1891 hvor Oftedal står frem og bekjenner at han har gjort seg skyldig i "usedelige forhold". Han ber om menighetens tilgivelse, og får det, men Oftedal sier også opp sin prestestilling.

Berge Furre lanserer i sin doktorgradsavhandling om Lars Oftedal to interessante teorier om salmen og om Oftedals "fall". Den ene går ut på at salmen "Kven kan seia ut den glede" egentlig er skrevet som en bryllupssang. Novellen Ellen Solglyt ble utgitt høsten 1892 til inntekt for et nytt bedehus. Flere leste Ellen Solglyt som et forsvarsskrift etter "fallet" i 1891. Men fortellingen kan også tolkes litterært, uavhengig av det som skjedde i Lars Oftedals liv. Ellen kommer til byen og får tjeneste hos en rik familie. På tvers av klasseskillet, blir sønnen i huset, Jørgen, forelsket i henne. Vi finner klare paralleller til Bjørnstjerne Bjørnsons fortelling Synnøve Solbakken. Jørgen vil formalisere sin kjærlighet til den fattige tjenestejenten Ellen, og gifte seg. Men først må ta en utenlandstur. I mellomtiden benytter den lettsindige Einar sjansen til å forføre Ellen og hun faller i synd. Folk koser seg av hennes ulykke for mange var misunnelige på henne for at hun skulle gifte seg med den rike Jørgen. Nå står Ellen tilbake med skammen og nederlaget. Jørgen kommer hjem og får vite om alt. Men han elsker Ellen og vil fremdeles ha henne. Han tilgir henne alt og det blir bryllup. Det er ikke rart det blir dobbel lykke. Vi siterer strofen etter Oftedals originaltekst:

Hvem kan sige ud den lykke

at faa være Jesus ven,

gaa med Friheds brudesmykke

hjem til Gud i himmelen.

O hvor saligt, o hvor saligt

at faa være Jesu ven.

Lagt i munnen på Ellen Solglyt er det lett å forstå hvilken ekstra glede hun måtte oppleve da Jørgen kom hjem og likevel tilga henne alt. Det er ikke rart hun sammenligner sin vielse med det himmelske bryllup. Det kommer enda sterkere frem i Anders Hovden sin gjendiktning av salmen fra 1927:

Kven kan seia at den glede

å få vera Kristi brud,

gå med krans og kvite klede

heim til himmelen, til Gud.

Tatt ut av konteksten, og publisert i et oppbyggelsesblad i 1893, er det likevel liten tvil om at Oftedal hadde kjempet seg gjennom nederlaget. Han må ha kommet dit hen i livet hvor han var sikker på at han også hadde fått Guds tilgivelse. Men det har ikke vært noen lett vei. Vi siterer hans egne ord:

"... gråten og smerten var min mat og drikke den utslagne dag, og de fleste netter var våkenetter."

Det minner oss litt om ordene i Salme 42, 2 - 4:

Melodien til "Kven kan seia ut den glede" er en norsk folketone fra Setesdal. Det er kanskje også noe av bakgrunnen for at salmen lenge ble kalt for Bykle-sangen. Biskop Johan Lunde hadde tidligere vært prest i Setesdal. Og Lunde benyttet ofte Bykle-sangen da han senere besøkte bygdene her. Da hilste han vennene med "Hvem kan sige ud den lykke". Det var ekte kristen gjensynsglede.

Salmen til Anders Hovden er ikke frigitt for sitat. Vi siterer derfor strofe to av Bykle-sangen etter Berge Furre:

Før jeg laa i synd og vaade;

thi min synd var tung og svar,

da kom Jesus med sin naade

gjorde mig til ærens kar.

Der han saa mig, der han saa mig

i mitt blod, han sagde: lev!

Den andre teorien som Berge Furre lanserer i boken Soga om Lars Oftedal, er at den såkalte "bekjennelsen" er iscenesatt av Lars Oftedal for å komme ut av offentlighetens lys. Oftedal ville trekke seg tilbake og leve et roligere liv. Han hadde rett og slett for mange jern i ilden. Nå var det stopp. Han ville ikke mer. Men i såfall var det en feilvurdering av Lars Oftedal. Saken fikk en voldsom oppmerksomhet. På kort tid ble "fallet" kjent i mange utenlandske aviser og kongen i Stockholm krevde øyeblikkelig biskopens svar på om det skulle reises tiltale mot Oftedal.

På denne bakgrunnen er det derfor litt vanskelig å forstå Oftedals handling. Han kunne jo rett og slett risikert en rettssak med full offentlig skittentøyvask. Vi velger derfor å tro at det nok heller var ønsket om å leve rett med Gud som var bakgrunnen for "bekjennelsen". Oftedal var ikke noen helgen. Han var nok klar over at hans uttalelser av og til kunne såre. Og han levde i et dypt ulykkelig ekteskap. Da han gikk forlovet, krevde forloveden hans at han måtte gifte seg for ikke å kaste skam over henne. Oftedal giftet seg med henne selv om han egentlig elsket en annen. Det forteller at han også kunne ofre sine følelser for andre skulle få det bra.

Det er liten tvil om at Oftedal angret på at han hadde gjort noe dumt i "sedelighetssaken". Folk snakket og hvisket og det gikk mange rykter. Likevel er det lite konkret som kom frem. Det er trolig bakgrunnen for at Furre hevder at det egentlig var lite å bekjenne. "Fallet" kan på ingen som helst måte sammenlignes med Kong Davids fall med Batseba. David hadde gjort seg skyldig i både hor og drap. Men angeren over noe knuget likevel. Det var en situasjon Oftedal ikke kunne leve med. Han måtte få det ut av verden. Som prest skulle hans liv og vandel være ren. En prest skulle være et forbilde for andre. Oftedal kjente det som en synd som måtte frem i lyset. Han gikk til et meget dramatisk skritt ved å skrifte i full offentlighet. Da skjønner vi litt mer av strofe fire som vi siterer i litt normalisert form:

Han meg toet ren i vannet,

skyldte av meg alt mitt blod,

største synderen i landet

salvet meg med oljen god.

Og han ga meg, og han ga meg

dobbelt opp for all min synd.

Kan det likevel være slik at Ellen Solglyt synger med i strofen her? Fikk hun ikke nettopp dobbelt opp for sin synd hun som falt, men som både ble gift og tilgitt? Da ser vi Guds uendelige nåde og kjærlighet mot oss skrøpelige menneskebarn. Og i Johannes åpenbaring er nettopp brudemotivet sentralt mange steder .

Vi siterer Joh åp 19, 7 - 9:

Når Guds Ånd får satt sin lyskaster på oss, vil vi oppleve at synden blir smertefull i livet vårt. Da er det ikke mye som holder mål. Men så har også Lars Oftedal en annen salme i salmeboken vår. Det er en gjendiktning av Fredrik Engelke sin salme fra 1872. Salmen heter "Å at jeg kunne min Jesus prise". Den ble skrevet i 1875. "Salmen må ha blitt til i en god stund", skriver Elseth.

Vi siterer den første strofen:

Å at jeg kunne min Jesus prise

som jeg av hjertet dog så gjerne vil,

fordi han ville slik nåde vise

å byde meg sitt himmerike til.

Leif Haugen. Bergen, 4. mars 2008

Kilder:

Bibelen (2005)

Norsk Salmebok (1984)

Tobias Salmelid (red): Lundes sang- og salmeleksikon (1997)

Egil Elseth: Salmer og skjebner. Vers på veien gjennom kirkeåret (1994)

Bjarne Stoveland: Min sjel, min sjel, lov Herren. Historien bak 30 salmer (1992)

Berge Furre: Soga om Lars Oftedal. (1990) (doktorgradsavhandling)

Kristian Helland: Lars Oftedal som "indremissionær" i Bergen (1985) (hovedfagsoppgave)

Trygve Bjerkrheim (red): Slik ble sangen til (1972)

Wikipedia: Lars Oftedal

Lars Oftedal: Å at jeg kunne min Jesus prise

Asbjørn Kvalbein: Olje på lampen

NRK: Salmer til alle tider (Kven kan seia ut den glede)

Salmen er skrevet av den danske presten og salmedikteren Jacob Paulli i 1902. Vi finner salmen i Norsk Salmebok (1984) som nummer 312 . Den har fått en vakker norsk folketone fra Åseral og melodien har nok vært med på å løfte salmen opp til å bli en av våre mest kjære salmer.

Vi siterer strofe en på dansk:

Lær mig at kende dine veje

og gå dem trøstigt skridt for skridt;

jeg ved, at hvad jeg fik i eje,

er borget gods, og alt er dit.

Men vil din stærke hånd mig lede,

jeg aldrig fejl af målet ser,

og for hvert håb, som dør hernede,

får jeg et håb i himlen fler.

I nyere dansk er verselinje 4 og verselinje 8 litt forskjellige fra denne utgaven. Der heter det:

v4, er godt til låns, alt er dit.

v8, får jeg et håb i Himlen mer.

Første linjen har syv stavelser i stedet for den opprinnelige med 8 stavelser. Den nye utgaven vil da heller ikke passe sammen med den danske folketonen fra Jylland i Danmark. Også den norske folketonen passer til åtte stavelser her. På norsk heter salmen for øvrig "Lær meg å kjenne dine veie".

Jacob Peter Mynster Paulli var prest som sin far og han virket mesteparten av sitt liv i København. Han ble teologisk kandidat i 1868 og var fra 1871 prest i Asminderød og Grønholt på Nord-Sjælland før han i 1876 ble kapellan ved Vor Frue Kirke i København. Fra 1892 virket han som sogneprest og stiftsprost i den samme kirken som også kalles København Domkirke. Jacob Paulli ble kongelig hoffpredikant fra 1884. I tillegg til dette underviste han på Pastoralseminaret fra 1877-1915. Jacob Paulli omkom i en brann i stiftsgården i København.

Vi finner Paulli-salmen Lær meg å kjenne dine veie i de fleste nyere norske sang- og salmebøker. Teksten har klare paralleller til mange sentrale skriftsteder i Bibelen. Vi kan nevne to. Det første avsnittet finner vi i 1 Mos 33, 13:

I Dronning Margrethe II autoriserte Bibel fra 1992 leser vi fra 1 Mos 33, 13:

Men klarest parallell finner vi i en dansk 1933 - utgave av Bibelen:

Det andre skriftstedet finner vi i Salme 25, 4-5:

I 1978 utgaven står det slik:

Jacob Paulli klarer å forene luthersk kallsetikk og forvalteransvar med en inderlig og dypt personlig gudstro hvor Gud leder og viser omsorg for sine barn i alle livets situasjoner. Det er et sterkt vitnesbyrd om Guds uendelige nåde og kjærlighet. Hvis Gud får lede oss, så skal vi aldri ta feil av målet.

Vi siterer strofe to på dansk:

Lær mig at kende dine tanker

og øves i at tænke dem;

og når i angst mit hjerte banker,

da må du kalde modet frem.

Når jeg har tænkt mig træt til døden,

sig så, hvad du har tænkt, o Gud!

Da kan jeg se, at morgenrøden

bag tvivl og vånde vælder ud.

Nyere danske tekster siterer den siste verselinjen slik: "Bag tvivl og smerte vælder ud." Mot og frimodighet er blant de sterkeste drivkreftene i et menneskes liv. Men Guds tanker er ikke våre tanker. De er høyere og større, og de rekker bakom død og grav.

Det fortelles at Jacob Paulli var en dyktig forkynner og at folk aldri gikk tomhendt hjem fra hans gudstjenester. Han hadde alltid noe å gi. Paulli ble av sin samtid regnet som "hovedstadens ypperste predikant". Diktsamlingen Skygger og Lys ble utgitt 1902 etter oppfordring fra venner. Her er flere av sangene og salmene til Jacob Paulli publisert. Samlingen "viser en betydelig og selvstendig poetisk evne", skriver runeberg.org. Men i tillegg til dette er Paulli kjent for en betydelig litterær produksjon, hovedsakelig innenfor den religiøse genre. Hans prekensamlinger og oppbyggelige betraktninger er kommet i flere opplag. Sammen med sogneprest Harald Stein utgav Jacob Paulli Kristelig Kalender i årene 1869-1879 og her finnes en rekke fine kirkehistoriske skildringer om bl.a. Hans Egede og Johan Arndt.

Flere skriver i menighetsblader at de har salmen Lær meg å kjenne dine veie som sin favorittsalme. Og det er uten tvil en flott salme som taler til oss midt inn i vår hverdag. Men sterkest inntrykk gjør det nok å lese om en norsk misjonærfamilie i Sør-Afrika som opplever at deres datter dør der ute. I sorgen og fortvilelsen er det nettopp denne salmen som kommer til dem og lindrer smerten. Moren satte seg ved klaveret og komponerte en ny melodi til Paulli's bønnesalme. På denne måten kom sangen til å få nye vinger og ny betydning for mange. Det er Stoveland som skriver dette i sin bok.

Det har vært hevdet at salmen ble skrevet dagen etter at Jacob Paulli fant sin kone og sitt barn omkommet i brann. En slik historie ville nok sette salmen i et nytt lys, men den er ikke riktig. Paulli giftet seg med Frederikke Christiane Jürgensen 22. juni 1871. Frederikke var født 17. juli 1846, men hun døde allerede 11. mai 1882, knapt 36 år gammel. Paulli skrev sin salme i 1902. Selv omkom Jacob Paulli i en brann, 3. september 1915 og det er trolig grunnen til misforståelsen.

Vi siterer strofe tre (på norsk):

Men lær meg fremfor alt å kjenne
din grenseløse kjærlighet,
den som kan tusen stjerner tenne
når lykkens sol for meg går ned.
Den tørrer tåren som den skapte
og leger såret som den slo.
Dens vei går gjennom det vi tapte,
den gir oss mere enn den tok.

Mannen som har gitt oss salmen Lær meg å kjenne dine veie og gå dem trøstig skritt for skritt, fikk selv gå over grensen til det evige rike. Midt i det ufattelige som skjer, stråler fremdeles Guds grenseløse kjærlighet: Dens vei går gjennom det vi tapte, den gir oss mere enn den tok.

Leif Haugen. Bergen, 28. februar 2008

Kilder:

Tobias Salmelid (red): Lundes Sang- og salmeleksikon (1997)

Bjarne Stoveland: Alle tiders sanger. Historien bak de 14 mest kjente kristne sangene (2000)

Sangen er skrevet av presten og forfatteren Svend Rehling i 1948 og siteres ofte med tre strofer. Men egentlig har sangen fire strofer og vi finner alle strofene sitert både i Sangboken (1962) og i Sangboken (1983) som nummer 407. "Tap ikke motet, du kjære" er plassert under Kamp og seier.

Vi siterer strofe en etter Sangboken (1962):

Tap ikke motet du kjære,
for da er det dyreste tapt.
Gud har en lekse å lære,
hvert menneskebarn han har skapt.

Mange kjenner trolig sangen best ut fra denne teksten. I den reviderte sangboken fra 1983, ble teksten litt forandret. Det heter da: "Tap ikke motet du kjære / da er noe dyrebart tapt." Saken er for så vidt den samme, men det spørs om ikke noe er gått tapt i moderniseringen likevel. De gamle snakket om anfektelsen. Det var tvilens tunge bølgedal eller motgangens mørkeste tunnel. Men selv om fristeren er der for å ta frimodigheten fra oss, er ikke Herren borte. Det er lys i den andre enden. Å komme seg velberget gjennom prøvelsene, er et viktig i troens rike. Da skal vi få oppmuntre hverandre på veien og frimodig forkynne den himmelske hilsen: "Tap ikke motet du kjære / for da er det dyreste tapt." Motløsheten stjeler troen og frimodigheten fra oss. Det er det mest dyrebare vi har.

En mann skriver i et menighetsblad om hvordan sangen har vært hans gode følgesvenn gjennom livet. Under vignetten Mitt sangvers skriver han følgende: "Denne gamle sangen har vært en god hjelp i mange av livets situasjoner." Det er i seg et vitnesbyrd om sangens betydning og kraft i et menneskes liv. Andre har brukt sangen som oppmuntring under sykdom. Også en ung familie som mistet sitt barn i sykdom, ble hilset og trøstet med den samme sangen.

Vi siterer strofe to på dansk:

Vi skal kun bie og bede
og bede og bie på ny.
Solen er allerlængst nede,
når dagen begynder at gry.

Også på dansk finner vi to alternative tekster:

Vi skal kunne bie og bede

Og bede og bie på ny

Når solen er allerlængst nede

Da bærer det mod morgengry.

Vi blir oppfordret til å be. Det er vel verdt å legge merke til. En sterk pådriver til å holde ut i trengsler og motgang er nettopp bønnen. Å be i Jesu navn, er å lukke Herren inn i vårt hjerte. Trolig ligger det store ubrukte ressurser for troens folk i å bruke bønnen aktivt i forbønn for andre mennesker. Det står et sterkt avsnitt om dette i Jak 5, 13-15:

Nei, det er ingen grunn til å være mismodig. Jesus vet om deg. Han vet om du sliter og har det tungt. I Mark 6, 48 leser vi: "Han så at de slet og rodde tungt for de hadde vinden mot seg." Men Jesus kjenner sine. Han kom gående på sjøen da disiplene stridde hardt i motvind. Og de forstod ikke at det var Jesus. De trodde det var et spøkelse og skrek høyt: "Men i det samme snakket Jesus til dem," står det. Og han sier: "Vær frimodige, det er meg. Vær ikke redde." Mark 6, 50. Ikke glem at det er Jesus som kommer til deg. Og han ber deg vennlig å komme til ham når du har det vanskelig. "Kom til meg alle dere som sliter og har det tungt å bære. Jeg vil gi dere hvile." Matt. 11, 27

Vi tar med en strofe fra min engelske oversettelse fra 2005:

Don't be afraid and be watchful,
the best in your life will be lost.
God has a lesson to teach you,
all human created by God.

Sangen har fått tittelen: "Don't be afraid". Teksten er hentet fra Jes 7, 4:

Og du skal si til ham: Ta deg i vare og hold deg i ro! Frykt ikke, og mist ikke motet for disse to rykende vedskiene, for Resins og Arams og Remalja-sønnens brennende harme!

Bakgrunnen er at Akas var konge Juda. Resin, kongen i Aram, dro sammen med Pekah Remaljasønn, kongen i Israel, opp til Jerusalem for å ta byen. Da ble det meldt til David's hus, står det, at aramerne hadde slått leir i Efraim. "Da skalv kongens og folkets hjerter liksom trærne i skogen skjelver i vinden," kan vi lese. Men Jesaja fikk beskjed fra Herren at han skulle gå og møte kong Akas og si til ham: Ta deg i vare og hold deg i ro. Vær ikke redd og mist ikke motet. De prøvde å ta Jerusalem, men de klarte ikke å komme med angrep, leser vi.

I den engelske Bibelen, på BibleGateway.com, finner vi "Don't be afraid" 24 steder, fra 1. Mosebok og til Johannes-evangeliet. Men i sak omtaler Paulus det ofte også i brevlitteraturen. Det gjelder både korinterbrevet, efeserbrevet og kolossenserbrevet.

Vi siterer Isaiah 7, 4:

Men la oss se litt mer på mannen bak sangen som på norsk heter Tap ikke motet, du kjære. Forfatteren heter Svend Rehling. Han ble født 27. mars 1893, ble cand. teol. i 1917 og var prest i Garnisonskirken i København. Han virket i største delen av sitt liv som prest, ungdomsleder og sangforfatter. Sangboken (1983) har med to andre verk av Svend Rehling. Det er sangene: Det stod i mitt hjerte (oversatt til norsk) og bønnesangen "Vejen opad er fri" (i dansk originaltekst). I Sangboken (1962) var ikke den siste sangen med. Svend Rehling har også forfattet andaktsbøkene: Fra dag til dag og Der står skrevet. I tillegg har Svend Rehling skrevet Lutherboken. Luthers liv og tanker belyst gjennom sitater fra hans verker. Han har også utgitt en rekke diktsamlinger. Svend Rehling døde 10. april 1957 i en alder av 64 år.

Vi siterer strofe to etter den engelske oversettelsen:

You only shall wait and be praying,
be praying and waiting again.
The sun that went down in the evening,
will give you a morning again.

Det fortelles at Svend Rehling en dag i 1948 hadde vært på husbesøk til tre forskjellige mennesker. Han syntes ikke han hadde blitt til hjelp og trøst slik som han hadde ønsket. Så gikk han hjem og satte seg ved skrivebordet og skrev "trøstesangen" Tap ikke motet, du kjære. Det hører med til historien at han skrev av sangen i tre eksemplarer og gav til de tre han hadde besøkt. Ordene nådde inn til hjertene og ble til hjelp. Overskriften til sangen var "Guds lektie". Det er Thorleif Holm Glad som har satt tone til sangen.

Sangen er av nyere dato og er derfor ikke public domain. Vi siterer derfor strofene på enkel, men forhåpentligvis forståelig engelsk. Gud kan vende det vonde til det gode. Gjennom motgangen kan Gud gi oss ny styrke og kraft til å gå videre i livet.

Vi siterer strofe tre:

The cross that is heavy to carry,
can give you a wonderful song.
Then it can happen you're thanful,
the same as you wept for in past.

Leif Haugen. Bergen, 26. februar 2008

Kilder:

Tobias Salmelid (red): Lundes sang- og salmeleksikon (1997)

Svend Rehling: Tap ikke motet du kjære

Svend Rehling: Tab ikke modet du kære

Danske forfattere: Svend Rehling

Øyvind Midteide: Mitt sangvers

Salmen ble opprinnelig skrevet av Charitie Lees Bancroft i 1863 til en melodi komponert av William Batchelder Bradbury i 1861. Tittelen på den opprinnelige melodien var Golden Chain. Det finnes to alternative melodier til hymnen og det er Sagina og Duane Street. Salmen fikk nye vinger å fly på etter at Vikki Cook laget en ny fengende melodi til sangen i 1993. Before the throne of God above er også sunget mye i Norge. Her følger en norsk gjendiktning av teksten med tittelen For tronen hist der hos min Gud.

Vi siterer den første strofen:

For tronen hist der hos min Gud,
Et forsvar sterkt og godt har jeg,
En prest hos Gud i kjærlighet,
Som alltid går i bønn for meg.

Mitt navn er risset i hans hånd,
Mitt navn i hjertet skrevet er,
Ei noe skiller meg fra ham,
Han står i himlen for meg der.

Salmen er på tre strofer, men noen ganger siteres den med seks strofer. Stofen er da delt opp i to hvor de fire første verselinjene blir strofe én, mens de fire siste verselinjene blir refrenget. Dette gjentas i alle de tre strofene, men da med 1b, 2b og 3b som refreng. Salmen var opprinnelig på tre åttelinjede strofer med åtte stavelser i hver linje gjennom hele sangen.

Salmen Before the throne of God above er etter Cyberhymnal bygget over Åp 14, 4-6, men jeg har i gjendiktningen av salmen også benyttet meg av Hebr 4, 14-16 hvor det står følgende sitert etter 2005 utgaven av Bibelen:

Vår himmelske øversteprest er prøvet i alt i like måte som vi, men dog uten synd. Derfor har han også medynk med oss i vår svakhet. Men han er også vår talsmann og forsvarer ovenfor Gud når vi anklages av den vonde og av vår gamle syndige natur. Kristus er prest til evig tid etter øverstepresten Melkisedeks vis. Men Jesus kongedømme og prestdømme er til evig tid. Det bygger heller ikke på loven som i det gamle testamentet, Hebr 7, 22-25:

Første del av strofe en bygger på dette mektige kapitlet om Jesu forbønnstjeneste hos Gud:

Charitie Lees Smith Bancroft ble født i 1841 i Bloomfield, County Dublin, som barn nummer fire av George Sidney Smith og Charlotte Lees. Faren var prest i Church of Ireland. Han var sogneprest i Aghalurcher fra 1836 - 1867. Charitie giftet seg med Arthur Bancroft i 1869, men allerede i 1860 hadde hun skrevet sin første salme. Det var hymnen "O for the roles of whiteness". De fleste salmene hennes ble publisert i "Within the Veil" i 1867.

Vi siterer strofe to av Before the throne of God above:

I denne strofen finner vi hele evangeliet i et nøtteskall. Hvem kan anklage Guds utvalgte. Og hvem kan fordømme den som tar sin tilflukt i Jesus Kristus. Ren og rettferdig / Himmelen verdig / Er jeg i verdens frelser alt nu / Ordet forkynner / At mine synder / Kommer Han aldri mere i hu. Det samme vitner Paulus om i Rom 8, 31-35:

Jeg kan ikke finne så mye mer om Charitie Lees Smith Bancroft og hennes liv som gift. De engelske sidene om henne som jeg har lest, sier at det er sparsomt med opplysninger om henne. Hun døde 20. juni 1923, 82 år gammel. Men hun er begravet i Mountain View Cemetery i Oakland, California. Så en eller annen gang har hun utvandret til Amerika. På gravstein står det også tilføyet et nytt familienavn. Hennes fulle navn er oppgitt til Charitie de Cheney Lees Smith Bancroft så det ser ut til at hun er blitt enke for annen gang. Men den mest berømte salmen hennes lever videre.

I siste strofen av hymnen skriver hun om "the risen Lamb". Det er ikke så kjent her hos oss. Vi snakker helst om Guds Lam eller om "Gud og Lammet". I den engelskspråklige verden er derimot "the risen Lamb" godt kjent. Det er både sanger, foretak og kunst som bærer dette navnet. På norsk ble det derimot til "Guds dyre Lam" som forteller meg hva det kostet for Jesus å kjøpe meg fri fra synd og skyld. Han måtte gå i døden for min synd.

Vi siterer den siste strofen av Charitie de Cheney Lees Smith Bancroft' s verdensberømte salme i norsk oversettelse/gjendiktning:

For tronen der Guds dyre Lam,
En plettfri ren rettferdighet,
Hans navn er alltid den JEG ER,
Min himlens konge nådefull.

Jeg er i ham og skal ei dø,
Min sjel er gjenløst i hans blod,
Mitt liv er skjult med Kristus hist,
Med Krist' min Frelser og min Gud.

Leif Haugen. Bergen, 30. januar 2008

Kilder:

Bibelen (2005 utg)

Wikipedia: Charitie Lees Smith
http://en.wikipedia.org/wiki/Charitie_Lees_Smith

Cyberhymnal: Charitie Lees Smith Bancroft
http://www.cyberhymnal.org/bio/b/a/n/bancroft_cls.htm

Charitie L. S. Bancroft: Before the throne of God above
http://unity-without-verity.blogspot.com/2006/10/more-favorite-hymns-before-throne-of.html

YouTube: Before the throne of God above
http://www.youtube.com/watch?v=c_GB_N_79-Q

YouTube: Before the throne of God above
http://www.youtube.com/watch?v=f0S5Z0H4SpI&feature=related

YouTube: Before the throne of God above
http://karinsangel123.multiply.com/video/item/703/Before_The_Throne_Of_God_Above

YouTube: Before the throne of God above
http://ru.youtube.com/watch?v=yA_bVtXt-hE

GodTube: Before the throne of God above
http://www.godtube.com/view_video.php?viewkey=2336fda5e50e0c2fda0b

YouTube: Before the throne of God above
http://www.youtube.com/watch?v=A3BiqgRb228

Cyber Church: Before the throne of God above
http://teachustopray.multiply.com/video/item/134/Before_the_throne_of_God_above

Tekst: Leif Haugen (2008) 
Melodi: Vikki Cook (1993)

For tronen hist der hos min Gud,
Et forsvar sterkt og godt har jeg,
En prest hos Gud i kjærlighet,
Som alltid går i bønn for meg.

Mitt navn er risset i hans hånd,
Mitt navn i hjertet skrevet er,
Ei noe skiller meg fra ham,
Han står i himlen for meg der.

Når Satan frister meg til synd,
Og all min skyld han drager fram,
Jeg ser mot himlen til min Gud,
Som gjorde slutt på syndens skam.

Min Frelser døde for min synd,
Min sjel så syndig den gikk fri,
Hos Gud hans liv er evig nok,
Å se på ham og meg tilgi.

For tronen der Guds dyre Lam,
En plettfri ren rettferdighet,
Hans navn er alltid den JEG ER,
Min himlens konge nådefull.

Jeg er i ham og skal ei dø,
Min sjel er gjenløst i hans blod,
Mitt liv er skjult med Kristus hist,
Med Krist' min Frelser og min Gud.

Fritt etter "Before the throne of God above" skrevet av Charitie L. S. Bancroft i 1863.

Leif Haugen. Bergen, 30. januar 2008

Kilder:

Wikipedia: Charitie Lees Smith
http://en.wikipedia.org/wiki/Charitie_Lees_Smith

Cyberhymnal: Charitie Lees Smith Bancroft
http://www.cyberhymnal.org/bio/b/a/n/bancroft_cls.htm

Charitie L. S. Bancroft: Before the throne of God above
http://unity-without-verity.blogspot.com/2006/10/more-favorite-hymns-before-throne-of.html

YouTube: Before the throne of God Above
http://www.youtube.com/watch?v=c_GB_N_79-Q

Den kjente salmen Lei, milde ljos er skrevet av den engelske teologen og presten John Henry Newman i 1833. Originalteksten er Lead kindly light og salmen er oversatt til norsk av Peter Hognestad i 1914. Vi finner salmen som nummer 414 i Norsk Salmebok (1984) under temaet Lydighet og etterfølgelse. Salmen er på tre strofer.

Vi siterer strofe en etter Hognestads nynorske oversettelse:

Salmen Lei, milde ljos er oversatt til dansk som "Led, milde lys, igennem mørkets tid" og til svensk som "Led milda ljus, i dunkel, dimfylld värld". Den norske teksten ble første gangen publisert i Stille Stunder nr. 18/1914. Cyberhymnal oppgir to alternative melodier. Den første er Lux Benigna, komponert av John B. Dykes i 1865, mens den andre er Sandon, komponert av Charles Henry Purday i 1857. Norsk Salmebok oppgir den siste melodien, men daterer den til 1860.

Lead kindly light er en av de tidligste salmene John Henry Newman skrev. Cyberhymnal oppgir denne fra 1833 og Two brothers freely cast their lot fra 1836. De to andre salmene vi finner sitert på siden, er begge publisert i 1865. Newman var med andre ord en ung mann da salmen ble skrevet. Han ble født 21. februar 1801 i London. Newman ble tatt opp som student ved Trinity College i Oxford i 1816 og i 1820 mottok han sin bachelor-grad ved Universitetet. I 1822 ble Newman stipendiat ved Oriel College og i 1826 studieleder ved Oriel. Men allerede 13. juni i 1824 ble han ordinert som diakon og han ble så kapellan ved St. Clements-kirken i Oxford fra samme dag. Newman ble ordinert til prestetjeneste i den engelske kirken i 1825 og han overtok stilling som sogneprest ved St. Mary-universitetskirke i Oxford i 1828. Det var under hans 15-årige tjeneste i denne kirken at salmen Lead kindly light ble skrevet i 1833. John Henry Newman kom til å bli leder for Oxford-bevegelsen i England.

Vi siterer strofe to etter en dansk oversettelse:

Salmen ble sunget av Marion Wright på Titanic før skipet sank  i en gudstjeneste ledet av pastor Ernest Courtenay Carter. Den samme siden til Wikipedia oppgir også at salmen ble sunget av den nederlandske kvinnen Betsie ten Boom på vei til tysk fangenskap i 1944. Hun ble arrestert av Gestapo i 1944 og i september 1944 ble søstrene Corrie and Betsie ten Boom deportert av nazistene til konsentrasjonsleiren Ravensbruck i Tyskland. I Ravensbruck klarte Corrie and Betsie å holde sammen inntil Betsie døde i desember 1944, 59 år gammel. Søsteren ble satt fri sent i desember og hun reiste med tog til Berlin og videre tvers gjennom Tyskland og til Nederland hvor hun ble gjenforenet med familiemedlemmer som hadde overlevd krigens grusomheter.

Også salmen til John Henry Newman har sin historie. Som ung prest hadde Newman i 1833 reist til Italia sammen med en venn for å hvile og samle krefter. Han ble imidlertid alvorlig syk og måtte reise tilbake til England. I juni 1833 forlot de to vennene Palermo for å seile til Marseille, men på grunn av vindstille vær og tett tåke ble de liggende værfast i Bonifacio-stredet. Syk og med kraftig hjemlengsel veltet all uro, bekymring og engstelse for fremtiden og kirkens indre liv i England inn over John H. Newman. Han ønsket veldig sterkt å komme tilbake til England og oppgavene som lå og ventet der. Det er i denne situasjonen at strofene i salmen Lei, milde ljos ble skrevet.

Vi siterer siste strofen oversatt til bokmål på grunnlag av den engelske originalteksten, den danske oversettelsen og Hognestads nynorskutgave:

Newman føler han har mye ugjort. Han søker Guds ledelse i livet sitt og har også av den grunn gitt avkall på å gifte seg. Newman levde hele sitt liv som ugift. Han konverterte senere til den katolske kirken og han ble ordinert til katolsk prest i 1846. Med unntak av fire korte år ved Dublin Catholic University, tilbrakte Newman resten av sitt liv ved Oratory of St. Philip Neri, nær Birmingham i England. Pave Leo XIII utnevnte Newman til kardinal i 1879. Newman ble en av de mest ærede og hedrede katolske ledere i England frem til sin død i 1890.

Det finnes en fjerde uoffisiell strofe av salmen Lei, milde ljos, skrevet av Edward H. Birkersteth. Så vidt jeg vet er ikke strofen oversatt til norsk. Den engelske teksten går slik, sitert etter Cyberhymnal:

Salmen bygger delvis på ordene i Salme 119, vers 105. På engelsk er teksten: "Your Word is a lamp to my feet, and a light for my path." I den norske Bibelen (2005 utg) finner vi verset slik:

"Ditt ord er en lykt for min fot og et lys på min sti."

Den engelske Bibelsteksten er hentet fra siden til Cyberhymnal.

Leif Haugen. Bergen, 30. januar 2008

Kilder:

Bjarne Stoveland: Min sjel, min sjel, lov Herren

John Henry Newman: Lei, milde ljos

John Henry Newman: Led, milde lys

John Henry Newman: Lead, kindly light

John Henry Newman: Lead, kindly light

Cyberhymnal: John Henry Newman

Wikipedia: John Henry Newman
http://en.wikipedia.org/wiki/John_Henry_Newman

YouTube: Lead Kindly Light by Caitlin Mitchell and Nathan Miller

You Tube: Lead Kindly Light by Mormon Tabernacle Choir - Lead Kindly Light